Fra 1982 til 1990 hadde flertallet av komiteens medlemmer, tre av fem, sin erfaringsbakgrunn utenfor politikken. Det er dagens komité som utgjør unntaket. Vi må til varamannslista for å finne noen med bakgrunn utenfor politikken, NUPI-forsker Sverre Lodgaard.

Det er også slik at komiteens leder i mer enn halvparten av årene etter krigen, har hatt sin yrkeserfaring utenfor politikken: Ole Danbolt Mjøs, Francis Sejersted, Gidske Anderson, John Sanness og sentralbanksjef Gunnar Jahn, som var leder i hele 23 år.

Jeg tror det vil være klokt om Stortinget vendte tilbake til denne praksisen neste gang vi skal oppnevne medlemmer. Ett eller to medlemmer med bakgrunn fra akademia eller solid erfaring fra internasjonalt arbeid, vil kunne bidra til større forståelse for at komiteen faktisk er en selvstendig komité.

Kanskje burde Nobelkomiteen også ha medlem fra et annet land enn Norge. Det kan skape større legitimitet for dets valg. Det vil være mange kandidater blant tidligere prisvinnere, forskere eller personer med erfaring fra internasjonalt feltarbeid. FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan eller en Martti Ahtisaari, ville utvilsomt tilføre komiteen ekstra tyngde og autoritet. Det er ingen hindringer for dette, testamentet gir ikke andre føringer enn at det skal oppnevnes en komité med fem medlemmer.

Fredsprisen er en politisk pris, derfor må det være tung politisk kompetanse i Nobelkomiteen. En komité bare av utenrikspolitiske ”eksperter” ville neppe kunne utvide komiteens nedslagsfelt, slik komiteen opp gjennom årene har gjort. Noen vil kanskje mene det hadde vært en fordel. Men hvis Nobels testamente skulle vært tolket for bokstavelig, ville vi nok i mange år stått uten kandidater.

Av Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann