Som rogalending er det barnelærdom hva Nordsjøen har betydd for velferd og utvikling. For å si det enkelt: Den gitt oss maten på bordet og tryggheten for hus og hjem. Petroleumsnæringen er Norges største næring. I 2007 sto sektoren for 24 prosent av verdiskapingen vår. Det mange ikke er klar over er at kun 36 prosent av de ressursene vi tror finnes, er tatt ut. Vi har et kjempepotensial for verdiskaping i mange år framover. Ta for eksempel Ekkofiskfeltet som ble åpnet i 1971. Det er fortsatt en av de største, og det planlegges for produksjon fram mot 2050. Dette skal vi ikke ha dårlig samvittighet for. Det internasjonale energibyrået (IEA) har slått fast at verden kommer til å være avhengig av fossil energi i mange tiår. Det er rett og slett ikke mulig å skape global vekst i velferd uten den fossile energien, som blant andre vi i Norge lever godt av å selge.

Men på samme vis som vi åpnet oss for mulighetene i Nordsjøen, har vi nå åpnet oss for kunnskapen om klimaendringene fra FNs klimapanel. I Norge lever vi nært på naturen. Vi kan levende forestille oss de mest alvorlige framtidsscenarioene om global oppvarming og stigende havnivå. Det er unektelig et paradoks at petroleumsbransjen, som har gjort så mye for akkurat oss, kan utgjøre en trussel mot det livet vi liker å leve. Men nettopp derfor må vi se problemet i øynene. Det positive er at en stor del av løsningen ligger i politisk beslutningsvilje og petroleumsindustrien selv.

Så hvordan skal vi håndtere at Norge skal leve både med og av oljen, samtidig som vi beveger oss mot et lavutslippssamfunn? Hvordan skal vi bidra til at verden når det globale to-gradersmålet? Her mener jeg vi har gjort et riktig valg ved å peke ut noen utvalgte områder hvor vi skal være en sentral aktør. To av de viktigste for regjeringen er skog og karbonfangst. Som et lite land kan vi ikke favne alt, men her kan vi gjøre en forskjell. Regjeringen har bevilget 15 milliarder til vern av tropisk skog. Fordelt over fem år skal det bidra til å stanse raseringen av verdens tropiske skoger. Avskoging er den nest største kilden til menneskeskapte klimagassutslipp. Og bare så det er sagt: Regjeringen går gjennom Klimameldingen inn for at Norge skal være karbonnøytralt i 2030. Det er en av verdens mest ambisiøse klimamålsettinger, og noe vi får mye skryt for internasjonalt

Med karbonfangstprosjektet tar vi globalt ansvar. Det er et naturlig valg, siden det går til kjernen av problemet med fossil energi. Det var ikke for å ta ferie at USAs energiminister Steven Chu ble igjen flere dager etter at Obama reiste hjem fra Oslo. Han ville besøke Vestlandet, hvor det foregår verdensledende arbeid med fangst og deponering av CO2. Internasjonalt anses dette som en nøkkelteknologi for å redusere CO2-utslippene. USA, verdens største utslippsnasjon, samarbeider allerede med Norge på Sleipner-feltet der 1 million tonn CO2 lagres 800 meter under havbunnen. CO2-anlegget på Mongstad er et svært løft. Hvis vi lykkes vil det få betydning langt utover Norges grenser. Og det som gjør meg aller mest begeistret er at dette kun er en del av mangfoldet. Tenk på Doggerbank. Våre to største energiselskap, Statoil og Statkraft, er nå sentrale partnere i det største vindkraftprosjektet i historien. Og det rett på andre siden av Nordsjøen, hvor bunnforholdene gjør det enkelt å sette opp vindmøller. For ikke å snakke om HyWind, Statoils prøvemodell for flytende vindmøller som er montert utenfor Karmøy. Det kan bli et nytt stort eventyr for Norge.

Dette er naturlige nye kapitler i fortellingen om norsk sokkel. Jeg som selv har vokst opp i nærhet til industrien vet hvordan det begynte. Det var rimelig Texas i Nordsjøen. Men gradvis har vi presset på, politikere, fagforeninger og fagfolk, for at både sikkerhet og miljø skal bli ivaretatt. Og nå forsetter vi presset og samarbeidet, for at de store selskapene våre skal ta hensyn til et ennå større bilde, nemlig det globale.

Hvis man drar rundt i verden og ser på små land med store naturressurser er resultatet ofte nedslående. Mange av dem er blant de mest fattige, korrupte og krigsherjede. Dette gir oss en viktig lærdom: Det er ikke bare hva du har, men hvordan du bruker det. Jeg er stolt av de kvinner og menn som for førti år siden var så framsynt at de tok vare på og videreutviklet våre felles ressurser.

De skapte forutsetningene for å håndtere oljerikdommen. Nå i januar ville tidligere statsminister Trygve Bratteli fylt 100 år. Han var en nøkkelperson i å sørge for de gode institusjonene, den rettferdige fordeling og at demokratiet skulle ligge til grunn for avgjørelsene. Vi som har kommet etter har laget et sparefond som skal sikre framtidige generasjoner. Og nå jobber vi for at oljenæringen blir en del av løsningen på problemene den skaper. Jeg ønsker som politiker å ta beslutninger som kan stå seg like godt som Brattelis, på vegne av både industrien og miljøet. Oljeeventyret er ikke engang halvferdig, og vi bør alle ta ansvar for de neste kapitlene.

Eirin Sund, stortingsrepresentant, energi- og miljøkomiteen