Kvinnenes deltakelse i arbeidslivet har sørget for at Norge har gode kår for sine innbyggere. Andre land reiser ofte på studietur til Norge for å kopiere den norske suksessen. Å tilrettelegge for at kvinner og menn kan delta i arbeidslivet er nøkkelen. Aktiv likestillingspolitikk og utbygging av barnehager har gjort dette mulig. I tillegg har vi forholdsvis mange flere eldre som deltar i arbeidslivet enn i mange andre land. Også blant innvandrere er deltakelsen i arbeidslivet relativt sett høy. Klarer vi å holde sysselsettingen oppe, vil vi ha råd til et godt velferdssamfunn også i framtida. For det er nettopp hverandres arbeid vi lever av. Da er det viktig at arbeidstakere blir tatt godt vare på i arbeidslivet. Dessverre ser vi eksempler på det motsatte, spesielt i renholdsbransjen, der ansatte har jobbet under langt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som enn det en tariffavtale tilsier. Renholdsbransjen er fortsatt en kvinnedominert bransje, i tillegg til mange med innvandrerbakgrunn. Vi har sett og hørt mye som politikere, men de forholdene som har blitt rullet opp i media, har vært sjokkerende. Det handler om mer enn lav lønn, det handler om dårlig arbeidsmiljø, utnyttelse, ekskludering, og helseproblemer. Mange kvinner, - og menn, blir utsatt for sosial dumping i et arbeidsmarked, og noen tjener masse penger på dårlige arbeidsforhold. For renholdsbransjen er i dag mer utfordrende enn noensinne. Utleie av arbeidskraft har eksplodert. Mange som er utleid har ikke det samme oppsigelsesvern som fast ansatte. ”Er det så ille”, tenker du kanskje. Svaret er ja. I praksis betyr dette at de som arbeider under slike forhold får problemer med å ta opp lån, dårlig lønn, og ingen rettigheter ved sykdom og uførhet, ingen pensjon.  Dårligere arbeidsmiljø, med lange arbeidsdager og tunge arbeidsøkter er andre kjennetegn, spesielt i slitasjeyrker som renhold. En trygg tilknytning til arbeid har høy verdi i Norge. Arbeid er det Norge lever av og er forutsetningen for vår velferdsstat. Dermed er det viktig at alle har det trygt på arbeidsplassen. Sosial dumping blir ofte synonymt med en mannlig arbeidsinnvandrer i byggebransjen - som jobber for knapper og glansbilder og sover på skumgummimadrass sammen med 13 andre i en slitt leilighet eid av en sleskete utbygger. Dette er i endring. De forhold som det siste halvåret er avdekket i kvinnedominerte bransjer, er minst like graverende som det vi tidligere har sett på norske byggeplasser. Men de mest usynlige som blir utnytta verst er kvinner: Kvinner i privatsektor, i de private hjem, der det ikke er noe tilsyn. Det er slik at for mannsyrker i bygg- og anlegg er tariffen allmenngjort. Men i kvinneyrkene i renhold, barnepass osv, eksisterer det færre tariffavtaler og ingen av dem er enda allmenngjort. Det er også kvinner som jobber ufrivillig deltid, ofte i de useriøse bransjene. Kvinner blir stadig vekk tvunget til arbeid på dårligere vilkår enn det menn aksepterer, i små stillinger, men med ekstravakter. De blir da gående uten de samme rettighetene som andre heltidsarbeidende, uten forutsigbarhet, mulighet for lån, og med minstepensjon i sikte. Er dette virkelig så tilfeldig som de borgerlige feministene hevder?Konsekvensene av utviklingen, er et Norge med underbetalt, kvinnedominert tjenerskap og et tosporet arbeidsliv som undergraver og ikke minst truer den norske modellen. Hva gjør vi så for å forhindre sosial dumping? For det første skal de som driver seriøst og skikkelig få de nødvendige rammebetingelser for å kunne fortsette. Å tjene penger på å drive ulovlig virksomhet er uakseptabelt. Det skal ikke lønne seg å utnytte folk. Vi har innført krav om ID-kort i renholdsbransjen. Dette gir mer ryddige forhold. Videre har regjeringen fått på plass regionale verneombud som skal sikre gode arbeidsforhold i utsatte bransjer. Arbeidstakere som ikke får utbetalt lønn og feriepenger etter såkalte allmenngjørings-forskrifter, kan nå også rette kravet mot oppdragsgivere oppover i kjeden.  I tillegg har vi styrket Arbeidstilsynet, samt innført forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Det betyr at arbeidstakere som utfører arbeid for det offentlige, ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig for vedkommende sted og yrke. LO og Norsk Arbeidsmandsforbund gjør en viktig innsats i kampen mot sosial dumping. For dette er ikke et problem kun i privat sektor. Dette skjer også, dessverre, i offentlig sektor. Nyeste eksempel på dette er avsløringene vi har sett på sykehjem i Oslo drevet av Adecco. Her var det uverdige tilstander for sykepleierne. Det sistnevnte ryddes det nå opp i. Det offentlige bør framstå som et godt eksempel, selv om historiene i det siste har vært grimme.Regjeringen prioriterer høyt kampen mot sosial dumping. Nye og effektive tiltak vurderes fortløpende. Vi ønsker et anstendig arbeidsliv med virksomhet som konkurrerer på like vilkår. Det er kjernen i trepartssamarbeidet. Men denne kampen har dessverre en viktig politisk skillelinje: Høyre og FrP glimrer med sitt fravær og stemmer ned forslag med tiltak for å bekjempe dette. Konsekvensen av dette er at de brutaliserer arbeidsdagen hos renholdere og andre kvinnedominerte yrker. Det er viktig å merke seg på en dag som 8. mars.  Gunn Karin Gjul og Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentanter