Da datteren min spurte meg hvorfor dette er viktig, kunne jeg fortelle at jeg som småjente husker debatter om gråsonen på svart-hvitt-TV i stuen. Med andre ord, dette er ikke bare viktig, det er historisk. Norge har vokst med tilsvarende 25% av landarealet vårt, gjennom delelinjeavtalen med Russland. Linjen skaper ingen aktivitet i seg selv. Men hvis Nord-Norge forener krefter med resten av landet kan dette gi ennå en ny giv til en landsdel med enormt potensial.

La meg først minne om noe viktig: Avtalen skal ratifiseres, dvs at både det russiske og norske parlamentet må godkjenne avtalen før den trer i kraft. Så må vi ha en bred kartlegging av både naturverdier og ressursgrunnlaget. Noen har argumentert for at denne avtalen ikke vil tjene miljøet. Det vil jeg motsi på det sterkeste. Det tjener alltid miljøet at vi har orden i sysakene. Det er nettopp når vi har en avklart en grense at vi har grunnlag for en bærekraftig utredning og forvalting av området sammen med Russland.

Så kan vi tillate oss å feire. Dette åpner helt nye perspektiver for samarbeid og utvikling i nord. For eksempel kan mulighetene for petroleumssektoren åpne et nytt kapittel i norsk-russisk samarbeid. Og om vi skal utnytte ressursene i den gamle gråsonen, skal det skje med hensyn til både miljø, fiskeri og industri. Mangel på grense har vært en begrensning. En avklart grense åpner nye muligheter. Dette gjelder både for landsdelen, næringsklyngen vi har utviklet i Rogaland, og hele landet.

Debatten og forhandlingene om delelinjen har pågått i mer enn 40 år. At vi nå har en avtale er resultat av godt politisk håndverk. For dette er ikke enkle spørsmål, verken folkerettslig eller politisk. Men løsningen vil tjene begge land. 175 000 kvadratkilometer er blitt delt i to like deler. Havområdene utenfor vestlandet ble som vi vet fordelt allerede på 1960-tallet. Det har lagt grunnlaget for mye av det norske fellesskapet, og for vekst og velferd i Rogaland de siste 40 årene. Men å finne en grense i nord har vært vesentlig mer komplisert. Der Norge har argumentet for delelinjeprinsippet har Russland og tidligere Sovjet argumentert med sektorlinjen. Løsningen vi nå har kommet frem til er å legge begge disse prinsippene til grunn – og så dele området i to. På den måten har vi altså møttes på midten, slik man gjerne gjør i gode kompromisser. Dette mener jeg er en forbilledlig måte å løse det på. Det er også en tenkning vi bør ha med oss i mange av de fremtidige store spørsmålene om naturressurser til havs.

Vi er gode naboer med russerne. En fastlagt grense er en god måte å sikre det fredelige forhold i fremtiden. Det at Russland har vist seg å ta folkeretten på alvor er ikke bare viktig for Norge, men for alle statene som er aktører rundt polpunktet. For Danmark, Canada og USA er dette også viktig nytt.

Nå er det ikke slik at Stortinget, Regjeringen eller noen andre sitter med fasiten for næringsutvikling, og etablering av nye arbeidsplasser i Barentsregionen alene. Det er det gode partnerskapet mellom offentlige og private, stat og region, samt norske og internasjonale partnere som vil være nøkkelen. Her er jeg også sikker på at vi rogalendinger kan bidra med mye. Nå som havet har delt seg er mulighetene åpne.

Eirin Sund, energi og miljøpolitisk talskvinne