En undersøkelse fra Romsås og Furuset i Oslo viser at i aldersgruppa 30 til 59 år er forekomsten av diabetes 2 hele 28 prosent blant kvinner og 14 prosent blant menn fra India, Pakistan og Sri Lanka, mot henholdsvis tre og seks prosent fra vestlige land. Diabetes kan gi alvorlige følger som blindhet og amputasjoner.

Tidlig diagnose er viktig. Forebygging enda viktigere. Det handler ikke minst om informasjon. Brukerorganisasjonene er viktige formidlere. Diabetesforbundet har 40 000 medlemmer. Hvor mange av dem er innvandrere? Her har organisasjonene en stor utfordring. Det samme har helsevesenet.

Deler av minoritetsbefolkningen har også høyere forekomst av flere smittsomme sykdommer, dårligere tannhelse, lite fysisk aktivitet, D-vitaminmangel, fedme, flere dødfødsler og misdannelser. Konflikt mellom tradisjoner og råd fra helsepersonell forsterker en del problemer. Sykdom handler ofte om tabuer. Innvandrere bruker helsevesenet mindre og kommer seinere til behandling. Vi trenger mer kunnskap, men helsevesenet forholder seg heller ikke godt nok til kunnskapen som finnes. Man ser først og fremst enkeltpersoner og diagnoser.

Stortinget har akkurat vedtatt samhandlingsreformen, som gir en mulighet til å ta tak i disse utfordringene. 70 prosent av innvandrerne bor i nedslagsfeltet til Helse Sør-Øst. Det gir denne helseregionen et særlig ansvar. Samspill mellom spesialist- og primærhelsetjeneste er sentralt i reformen. Fastlegene skal få en tydeligere rolle. Det gir de store innvandrerkommunene, som for eksempel Oslo og Drammen, en særlig utfordring. Partiene er enige om at vi ikke ønsker særomsorg. Prosjekter duger ikke. Minoritetshelse må inn i daglig drift og alle utdanninger. Det handler om livskvalitet, verdiskaping, bærekraftig velferd og utjevning av sosiale forskjeller.