Ut fra en byrdefordeling, vil det da være naturlig at et eventuelt fortsatt norsk bidrag på den militære siden blir mindre og annerledes, siden vi har bidratt tungt fra starten av. Løsningen på krisen i Libya ligger i de politiske prosessene. Skal disse føre fram, er det klokest at enkelte beslutninger først tas når det er behov for at de tas. Og ikke før.

FNs sikkerhetsråds resolusjoner om Libya-situasjonen i februar og mars i år er historiske.  

De slår fast at et lands myndigheter har ansvar for å beskytte egen befolkning mot overgrep, og bekrefter at bruk av militær makt mot egen befolkning kan anses som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Debatten om våre bidrag til å gjennomføre FN-resolusjonene om Libya kan bare føres på bakgrunn av den forpliktelse alle medlemsland har til å følge opp FNs vedtak. Norge har arbeidet aktivt for at et lands suverenitet ikke skal være til hinder for internasjonal inngripen gjennom FN for å beskytte sivilbefolkningen mot overgrep. Da kunne vi ikke unndra oss å stille opp, da vi ble anmodet om det.

Samtidig ser vi hvor krevende det er å oppfylle resolusjonenes mandat. Flyforbudssonen er etablert. Gaddafis militære kapasitet er klart svekket. Men kampene fortsetter. De vil kunne vare lenge, med de humanitære konsekvenser dette vil innebære for sivilbefolkningen. Derfor er det viktig at det også arbeides for en politisk løsning. Det er det eneste som kan føre fram.

Vi deler alle ønsket om et regimeskifte i Libya. Gaddafis tid er ute. Han har ingen legitimitet. Men resolusjonene i FNs sikkerhetsråd om en militær aksjon er fattet for å beskytte sivilbefolkningen, ikke for å bistå opprørerne slik at deres mål kan gjennomføres. Det er viktig at dette respekteres. Hvis dette mandatet strekkes og misbrukes, vil det bli langt vanskeligere å få enighet i FNs sikkerhetsråd neste gang det skulle bli aktuelt.  Derfor må det etableres en felles forståelse om hva FN-mandatet innebærer.

Libya-konflikten viser oss hvor krevende det er for det internasjonale samfunnet å gripe inn og effektivt beskytte sivilbefolkningen mot overgrep, når makthaverne i landet selv er overgriperne.

Av Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann