For noen uker siden gjorde Statskog SF tidenes skoghandel da de kjøpte Orklas skogeiendommer, ofte benevnt som Borregårds skoger. Kjøpet ble umiddelbart et diskusjonstema i politiske kretser etter tradisjonelle skillelinjer. Høyrepartiene var skeptiske mens de rød-grønne støttet kjøpet.

Det er Statskog som kjøper, og det er Statskog som finansierer kjøpet, og det ligger en industriell begrunnelse bak kjøpet. Kjøpet er i tråd med nasjonale eierinteresser ved disse skogarealene forblir på norske hender, samtidig som det bidrar til å sikre råderetten over store naturresurser. Verdikjeden for skogen i Hedmark alene beløper seg på 7 – 9 milliarder årlig. Dette risikerte man skulle forsvinne ut av landet om utenlandske kjøpere hadde vunnet budrundene. Eiendommene er fordelt på de 6 fylkene, Hedmark, Østfold, Buskerud, Akershus, Telemark og Nord Trøndelag og ligger som store og små parseller i 25 forskjellige kommuner. Dette er etter vår mening en gladsak for alle som er opptatt av å sikre nasjonalt eierskap, og for friluftsfolk og jakt- og fiskeinteresserte. Det er også en positiv nyhet for alle de 25 kommunene som det siste året, har levd i uvisse om hvem som blir de neste eierne av disse viktige rekreasjonsområdene.

Høyre og Frp-politikere er altså svært skeptisk til skoghandelen og har ytret karakteristikker som ”meningsløs pengebruk” i den forbindelse . Ordene ”meningsløs pengebruk” får oss til å tenke tilbake til slutten av 1970-tallet da Frp og Carl I. Hagen ville selge norske oljerettighetene på sokkelen for 10 milliarder. Forslaget kom opp i en tid da staten sto foran kjempeinvesteringer i Nordsjøen og det var en diskusjon om det var riktig at staten skulle stå for utbyggingen, eller om en skulle overlate det til andre aktører. Hadde Hagens populistiske forslag blitt gjennomført ville vi i dag ikke hatt et nasjonalt pensjonsfond med nær 3000 milliarder på bok.Vi ville heller ikke hatt de 2500 milliardene som allerede er brukt på vår felles velferd.

Men ikke alle land gjorde som Norge. I flere nasjoner overlot politikerne oljerikdommene til markedsaktører uten politisk styring, med det resultat at landets innbyggere fortsatt lever i fattigdom. I dag er norsk oljepolitikk både modell og ønskedrøm for disse landene. Det norske folk kan derfor prise seg lykkelig for at de som styrte landet den gang, hadde et langsiktig perspektiv på samfunnsutviklingen.

Hadde imidlertid Hagens forslag om å selge oljerettighetene i Norge blitt satt ut i live, ville Frp ikke eksistert i norsk politikk i dag. Hadde vi ikke hatt oljepengene, ville det vært umulig for Frp å drive den populistiske værhanepolitikken partiet er tuftet på. Hvor ville disse verdiene vært i dag med Frps politikk? Jo, høyst sannsynlig ville de ligget i internasjonale selskaper, eller kanskje ha fylt opp lommene ytterligere hos norske finansakrobater med adresse i utenlandske skatteparadiser.

Når vi i dag minner Frp om at de ville selge norske oljerettigheter på sokkelen, inntar de øyeblikkelig den forurettede offerrollen.De blir hakket på sies det. Nei, slik er det ikke, dette handler om noe mer. Det handler om hvordan vi har forvaltet våre nasjonale oljerikdommer og brukt verdiene til et bedre samfunn for alle. Det handler om hvordan vi har bygget opp en olje og gassindustri i et av verdens mest værutsatte havområder.

Riktignok kostet Statskogs kjøp av Borregårds skoger mye penger, men ”meningsløs pengebruk” er det ikke. Det meningsløse ville vært om Frp hadde fått føre sin politikk og solgt alle våre oljerikdommer for 10 milliarder.

Av stortingsrepresentantene Thor Lillehovde og Thomas Breen