Da Erna Solberg var kommunalminister startet hun en debatt om sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner. Hennes virkemiddel for å få det til, var sulteforing av kommunene slik at de av nød skulle slå seg sammen. Det hadde ingen effekt. Vi gikk fra 433 til 430 kommuner i den perioden. Regjeringen Stoltenberg har valgt en annen strategi. Sammenslåing er frivillig og de siste årene fra 2005 har kommunene fått overført 40 mrd mer til kommunale tjenester. Likevel har kommunene økonomiske utfordringer. Mange kommuner varsler nedskjæringer og kutt i tjenestetilbudet til innbyggerne i neste års budsjett. Endringer i kommunestruktur er derimot ikke et tema.

Det må nye grep til i kommunene for å få kostnadsveksten under kontroll, samtidig som kommunene skal gi gode tjenester til innbyggerne. Offentlig sektor må effektiviseres og fornyes både på statlig og kommunalt nivå. Mange kommuner er for små til å kunne opprettholde et godt fagmiljø innenfor alle områder kommunen har ansvar for. Det er et problem at man ikke får rekruttert dyktig fagpersonale innenfor skole, helse og eldreomsorg i enkelte kommuner for å kunne gi innbyggerne de tjenester de skal ha. Små kommuner kan også gi en dyr struktur innenfor skole, helse- og eldreomsorg. OECD peker i sin årlige rapport om den økonomiske utviklingen i Norge på, at vi bruker mye penger på skole og helse men det gir ikke den ønskede kvalitet på tjenestene. Vi må spørre oss om det er viktigere å opprettholde kommuneadministrasjoner, og små skoler og sykehjem, enn å tilby gode tjenester til innbyggerne?

Interkommunalt samarbeid kan være funksjonelt på noen områder, men det er ikke til å komme bort i fra at slike samarbeidsformer tar avgjørelsene bort fra kommunestyrene som er direkte valgt av velgerne, og over i styrer og råd med indirekte valgte medlemmer. Jeg er derfor svært skeptisk til forslaget om å utvide denne samarbeidsformen ytterligere i såkalte samkommuner med indirekte valgte storkommunestyrer. Det kan ikke være i innbyggernes interesser at enda flere avgjørelser tas i slike fora. Oversikt og nærhet til beslutningstakerne gjennom direkte valgte organer blir borte. Jeg er derfor overrasket over at enkelte tror mer på interkommunalt samarbeid, enn større kommuner med direkte valgte medlemmer av kommunestyrene. Hvis oversikt og nærhet til politikere og byråkrati er et suksesskriteriet for en kommune det er godt å være innbygger i – hvorfor skulle ikke det være mulig å oppnå i en større kommune også? Det er så vidt jeg vet ikke noe problem å komme i kontakt med våre politikere og byråkrati i bykommunene, eller fylkespolitikere og fylkesadministrasjon? Og om det er lettere å legge til rette for individuelt tilpassede behov i en liten enn en stor kommune vil vel være avhengig av om kommunen har penger og folk til å gjøre nettopp dette? Jeg mener vi må få færre kommuneadministrasjoner og større fokus på tjenestetilbudet til innbyggerne. Vi må få færre - men direkte valgte kommunestyrer, og mer fokus på politisk innhold i forhold til innbyggernes og regionens behov, framfor styrer med indirekte valgte representanter.

Av stortingsrepresentant Irene Johansen, finanskomiteen