De siste 30 årene har vi mistet om lag 2 500 mennesker i rusrelatert død. Dette er altfor høye tall. Innsatsen mot rus må kjempes på mange nivåer og arenaer. Heldigvis er ikke alt helsvart. Langt færre prøver narkotika i dag enn for ti år siden, viser en SIRIUS’ undersøkelse. Men behandlingskøene minker ikke tilsvarende. Er det uttrykk for at vi ikke lykkes med det vi gjør, når vi behandler de samme menneskene om og om igjen? Jeg vet ikke, men mye tyder på det.

Behandlingstilbudet til narkomane i dag er mangelfullt. Vi har for eksempel ikke fått på plass en god oppfølgingsstrategi for dem som er i LAR. Det psykososiale tilbudet for rusmisbrukere er ikke godt nok eller fraværende og mange har ikke et sted å bo. Riktignok vet vi at hospits samler titalls narkomane, men vi vet også at dette er steder som fremmer kriminalitet. Vi trenger dessuten å få på plass individuelle planer for stoffavhengige. De klarer ikke å forholde seg til rigide systemer, i alle fall ikke i starten av et behandlingsløp, og det bør det tas høyde for i planene. I tillegg må vi begynne å måle resultatene av behandling, ikke kun antall plasser. Og vi må ha mer forskning om hva som hjelper mennesker ut av rusavhengigheten.

De institusjonene som leverer gode resultater må få økt sin kapasitet uten at behandlingstiden til klienten ikke blir satt under press. Hvordan? Vi må skape bedre løsninger for ettervernet. Å bli rusfri handler om noe langt mer enn å overkomme russuget. Mange trenger hjelp til å takle en vond barndom. Mange trenger hjelp til å forstå voksensamfunnet fordi de ”mistet” tiden fra barn til voksen. Mange trenger å ta igjen tapt skolegang og arbeidstrening. Mange trenger hjelp til å ordne opp i gjeld. Uten en helhetlig tilnærming til alle disse utfordringene, kan vi ikke forvente at folk skal bli rusfrie.

Når det gjelder heroin på resept er mitt svar et rungende nei. For det første fordi jeg mener vi heller må gjøre forbedringer i det systemet vi har, som jeg har nevnt tidligere. For det andre frykter jeg at mange av dagens LAR-pasienter vil posisjonere seg for å få heroin på resept, og dermed fortrenge dem som trenger det mest. For det tredje er det ulogisk for meg at de som ikke en gang klarer å holde en avtale, som ofte har droppet ut av LAR, er målgruppen for heroin på resept. Hvordan skal disse makte å møte opp 2-4 ganger i døgnet for å få stoff? Det er lite som tyder på at vi vil redusere antall dødsfall blant stoffavhengige, ved å tilby heroin på resept. Tvert imot viser et heroinprosjekt i Sveits, at langt flere dør med et slikt tilbud enn hva som er tilfelle blant LAR-pasienter her hjemme. Kriminaliten har heller ikke gått ned etter at prosjektet i Sveits ble startet. Dessuten stiller heroin på resept oss overfor dilemmaer som: Hvordan skal vi argumentere overfor dem som produserer heroin illegalt - skal noen bli legale produsenter i Afghanistan? Skal vi ha en lovlig rute inn med heroin eller statlig drivhus i Norge? Disse spørsmålene tyder på at Bjarne Håkon Hanssens forslag om heroin på resept, er feil medisin til feil tid. Den tidligere helseministeren mente heroin på resept var et spørsmål om menneskeverdighet eller -uverdighet. Jeg mener at verdighet aldri kan gjøres til et spørsmål om kjemisk tilbud. Verdighet handler om noe helt annet, nemlig om å bli tatt på alvor, bli sett, ha en adresse, ha venner og familie, bli møtt med respekt og mye, mye mer.

Istedenfor heroin på resept, vil jeg ha et rusløft. Et løft hvor vi tetter igjen hullene i dagens behandlingssystem. Kanskje er det slik at vi har hatt for stort fokus på de medisinske problemene på bekostning av de sosiale utfordringene? Jeg vet ikke, men skal vi lykkes må begge deler være i fokus. Politikere må nå sammen med fagfolk ta en skikkelig debatt om hvordan vi kan forbedre tilbudet vi allerede har til narkomane. Vi har ingen tid å miste.

Av stortingsrepresentant Thomas Breen (VG 10.2.10)