Frp, Høyre og Venstre ventet ikke lenge med å erklære sin. Forslagene til svekkelser av loven er gammelt nytt, høyresiden og arbeidsgiversiden foreslår dem jevnlig. Argumentasjonen er også vel kjent. Under dekke av å ville modernisere arbeidsmiljøloven forslås svekkelser av den som er rene tilbakeskritt til et arbeidsliv vi har kjempet oss bort fra.

Under retorikken om økt frihet, modernisering og fleksibilitet finner vi en urgammel agenda. Mer fleksibilitet og frihet betyr mer makt for arbeidsgiver, mindre vern og forutsigbarhet for arbeidstagerne, spesielt de i lavtlønnsyrker som allerede i dag kjenner store belastninger, og sist men ikke minst: et ønske om å frata fagbevegelsen makt. Dette er det høyresiden kaller et moderne arbeidsliv. Jeg vil kalle det et stort tilbakeskritt.

Høyresiden forsøker å befeste et inntrykk av at det er umoderne at arbeidstagere skal ha en rettslig beskyttelse av fritiden ved å ha grenser i loven, at det er umoderne at ikke arbeidstagere lokalt kan presses til ordninger som fraviker loven uten at en utenforliggende instans har et ord med i laget, de forsøker å befeste et inntrykk av at det er umoderne med et balansert maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Høyresidas ønske om fleksibilitet vil i realiteten føre til at strikken ryker for svært mange arbeidstagergrupper. Det virker som om høyresiden og Virke kun har aksjemeglerne og advokatene på aker brygge i tankene når de vil endre regimet. Det norske arbeidslivet består av flere grupper enn disse. Det er ikke alle som kan jobbe fra ipaden på hytta.

Vi er som samfunn tjent med å ha arbeidstakere som har energi til å følge opp familie og leve et godt liv utenom jobben. Norge har høy yrkesaktivitet blant kvinner samtidig som de føder flere barn enn i land vi vanligvis sammenligner oss med. Dette er positive trekk ved det norske samfunnet, men det kommer ikke av seg selv. Sterk arbeidsmiljølovgivning og regulert arbeidstid har vært en forutsetning for dette. Skal vi i fremtiden klare å få flere ut i arbeid, og få dem til å bli i arbeid til pensjonsalderen må vi ha gode arbeidsvilkår. Vi må ha arbeidstidsbestemmelser som gjør det mulig for både kvinner og menn å kombinere arbeids og familielivet, som hindrer at grupper blir utstøtt og slitne tidlig. Vi må skape trygge ansettelsesforhold som lar arbeidstakerne fokusere på å gjøre jobben sin, mer enn å fokusere på å beholde den. Det er moderne. Et velregulert arbeidsliv med gode og anstendige vilkår og rimelig maktbalanse mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er derfor en bærebjelke i den sosialdemokratiske velferdsmodellen. En moderne modell.

Det er heller ingen som er imot et fleksibelt arbeidsliv slik høyresiden påstår. Vi har hatt det lenge. Arbeiderpartiet har sørget for fleksibiliteten i loven. Høyresiden sprer en myte når de omtaler arbeidsmiljøloven som stivbeint. Den er revidert flere ganger og diskuteres og vurderes stadig vekk nettopp for å sikre tilpasning til arbeidstagernes ønsker. Arbeidstidsbestemmelsene er moderne og fleksible, samtidig som de beskytter arbeidstagerne. Man kan jobbe opp mot 13 timer i døgnet og 300 timer ekstra i året. Loven er ett godt rammeverk som åpner for et mangfold av tilpasninger og fleksibilitet. Arbeidsdepartementet kan fastsette egne forskrifter om arbeidstid for enkelte grupper. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet kan gi dispensasjon fra noen av arbeidstidsbestemmelsene. Enkelte sektorer og yrker har allerede ganske omfattende særordninger. Også den enkelte arbeidstaker kan avtale unntak. Der hvor det er tariffavtaler kan det gjøres større unntak i lokale avtaler. Fagforeninger med innstillingsrett kan godkjenne avtaler med arbeidsgiver eller arbeidsgiverorganisasjoner om svært vide unntak. Men loven setter nødvendige krav til hvordan slike unntak skal gjøres. Dette sikrer at de ansatte blir hørt, og at de ikke utsettes for utilbørlig press og utnyttelse fra arbeidsgiverne. Høyre fremstiller dette som et problem. Det er det ikke. i 97% av tilfellene gis det nettopp godkjenning til alternative avtaler som går utover lovens rammer.

Høyresiden peker videre på brudd på arbeidstidsbestemmelsene, spesielt i helsesektoren, som et argument for å liberalisere dem. Det er veldig spesielt å skulle endre regler med argument om at de ikke overholdes. Bruddene skyldes ofte underbemanning eller at arbeidsgiver ikke har sett på muligheten for å lage alternative avtaler eller innhente godkjenninger, eller i de ekstreme tilfellene vi har sett noen av det siste året: rett og slett grov utnyttelse av arbeidskraft. Det er ikke reglene det er noe feil med. Adecco skandalen viste ikke slik representanter fra høyre har hevdet "at folk vil jobbe mer". Den viste tvert imot at det trengs grenser i loven for hvor hardt ansatte kan presses og under hvilke forhold. For tjener du lite nok presses du til å jobbe mer og det under kummerlige forhold.

Det er det arbeidsmiljøloven med arbeidstidsbestemmelsene nettopp skal sikre at ikke skjer. Fordi den brytes vil altså høyresiden endre den slik at Adeccotilstandene hadde blitt stuerene. Dette kaller altså høyresiden for modernisering.

Arbeidsmiljøloven er fleksibel, moderne og konstruert for å sikre alle grupper i arbeidslivet, både hjelpepleieren, skiftarbeideren på fabrikk og den nyutdannede advokaten på Aker Brygge. Innenfor dagens lov får alle gruppene, om loven og mulighetene for fleksibilitet følges, ivaretatt sine behov og sikret sine rettigheter. Å svekke disse rettighetene slik høyresiden vil er ikke moderne, det er et tilbakeskritt.

Anette Trettebergstuen, arbeid- og sosialkomiteen