Ja, tenk det. Jeg tar når som helst en debatt med Høyre om hvem som gjør mest for å redde liv og bidra til utvikling i fattige land. Men det er påfallende hvordan det alltid er menneskene i landbruksnæringen som skal påføres dårlig samvittighet for at man ikke kutter sine inntekter og legger ned sine arbeidsplasser i solidaritet med andre.

En rekke norske næringer konkurrerer med fattigere land. Regjeringen har en aktiv politikk overfor verft, skipsfart, oppdrettsnæring og reiseliv, for å nevne noen av dem, uten at vi da beskyldes for manglende solidaritet. Det er på tide at Høyre innrømmer sitt manglende engasjement for norsk landbruk, og betydningen denne næringen har for produksjon av trygg mat, bosetting og kulturlandskap.

I landbruksmeldingen varsler regjeringen økt støtte til landbruket i utviklingsland, særlig til klimatilpasset landbruk.

Høyre foreslår ikke bare store kutt i landbruksstøtten i sine årlige budsjettalternativer, de foreslår også betydelige kutt i bistanden til verdens fattige. Røe Isaksen gjentar den gamle leksa om at det er bistandens innhold som er viktig, ikke omfanget. Ingen er uenig i at bistanden må bli mest mulig effektiv. Det foregår en debatt om dette hele tiden, selv om den sjelden blir referert i media. Men det beste for verdens fattige er selvsagt at man dreier bistanden fra det som fungerer dårlig til det som fungerer godt, ikke at man reduserer det samlede beløpet.

Terje L. Aasland, leder i Stortingets næringskomité