Clemet har en åpenbar hensikt med sin historieomskrivning. Slik de britiske og svenske konservative partiene har sentrumsorientert sin retorikk, men ikke sin politikk, prøver hun å pynte på høyrefasaden frem mot Stortingsvalget 2009.

Diskusjoner mellom politikere om hva som skjedde for hundre år siden er kanskje for spesielt interesserte. Men siden Clemet velger å omskrive sin egen partihistorie så fundamentalt, er det betimelig å peke på en del historiske fakta hun ser bort i fra. Høyre ble stiftet for å kjempe mot parlamentarismen, og brukte stor politiske kraft i begynnelsen av forrige århundre for å bekjempe allmenn stemmerett. Når Clemet karikerer Einar Gerhardsens plass i norsk velferdshistorie, og blant annet angriper nettleksikonet Wikipedia sin omtale av ham, overser hun hvor konfliktfylt det politiske landskapet var før 2. verdenskrig. Gerhardsen fikk 120 dager på vann og brød under høyreregjeringen i 1927 fordi han hadde arrangert støtteaksjoner for arbeidsløs ungdom. Arbeiderpartiet har moderert sine revolusjonære standpunkter siden begynnelsen av forrige århundre, men det er lett å se årsakene til ønsket om total samfunnsomveltning på 20-tallet.

Clemet mener innføringen av Folketrygden i 1965 er bevis for at Høyre er medarkitekter i velferdssamfunnet. Rett nok bruker historikeren Berge Furre innføringen av folketrygden som et eksempel på hvordan Høyre gradvis har tilpasset seg. Men forslaget om en norsk folkepensjon ble lansert av Einar Gerhardsen selv, i september 1963 som en del av den såkalte "moterklæringen", som Høyres statsminister John Lyng ble felt på.

Det har selvsagt vært mange inspirasjoner og impulser til den norske velferdsstaten – offentlige ordninger som favner alle og sikrer alle, enten det er utdanning, helse eller pleie. Men det er få av disse impulser som har kommet fra det norske Høyre. Der andre har initiert, har Høyre protestert og trenert – og i beste fall modifisert.

Clemet skriver også, sammen med en merkelig bruk av statistikk, at Jens Stoltenberg driver myteskapning når han fremhever det unike i den norske velferdsmodellen. "Allerede i 1995 hadde 165 land en form for sosialhjelp" skriver hun. "Så sent som i 1995 hadde bare 165 land en form for sosialhjelp" vil andre mene. Er det likegyldig for folks hverdag om de lever under et amerikansk eller norsk sosialt system? Noen ordninger i USA er universelle og omfatter alle. Medicare er et eksempel. Det er rettet mot alle over 65 år som har bodd i landet i minst fem år. I valgkampen i USA er et av de store stridspørsmålene om man skal etablere en ordning med universell, offentlig helseforsikring. I USA i dag debatterer de velferdsordninger vi har tatt for gitt i en årrekke.

Clemets kronikk har ellers mange merkeligheter, som når hun skriver at "Frankrike, for eksempel, synes å ha sterkere fagforeninger enn Norge har…" I Norge er vel halvparten av lønnstakerne er fagorganisert. I Frankrike har organisasjonsprosenten vært jevnt synkende, og er under ti prosent. Det helt ulike styrkeforholdet synliggjøres også i ulikt realpolitisk gjennomslag.

Det var høyresiden som brukte argumentene om at velferdstaten ikke måtte "sy puter under armene på folk". Det er derfor vanskelig å ta på alvor Clemets pretensjon om at det er høyresiden og de borgerlige som har drevet konfeksjonsfabrikken. Men dét skal partiet Høyre ha: Det lærer – iallfall taktisk. Som når Erna Solberg sa til VG i 2005: "Markedsføringsmessig er skattelette heller ikke like enkelt å selge, og det tar vi konsekvensen av, og annonserte en mykere, varmere og mer kvinnelig profil." For det må være ønsket om bedre markedsføring som er årsaken til at Clemet vil skrive Høyre inn i norsk velferdshistorie. Innlegget tyder aller mest på at Civita er en tankesmie der det hamres mer enn det tenkes.

Av Anniken Huitfeldt, Arbeiderpartiet