Økningen i livsstilssjukdommer er en stor utfordring for helsetjenesten, og forebyggende helsearbeid er av våre viktigste oppgaver. Én av grunnene til at vi gjennomfører samhandlingsreformen, er nettopp for å vri innsatsen i helsetjenesten mer over fra reparasjon til forebygging. Vi skal ikke underslå den enkeltes ansvar, for som den tidligere helseminister Gudmund Hernes sa, er det å ta vare på egen helse en solidarisk handling. Men det jeg reagerer på, er den stigmatiseringen og moraliseringen som ligger under Lundesgaards angrep på de overvektige. ”Er de fete klar over hva de koster samfunnet i kroner og øre”, spør han. Arbeiderpartiet tar avstand fra en slik mobbekultur, og vi har liten tro på at folk blir friskere av å bli påført dårlig samvittighet. Mobbing gjør ikke folk slankere.

Tvert imot, så tror vi de som sliter med overvekt og dårlig helse er smertelig klar over sin egen tilstand. I stedet for å rette en helsemoralistisk pekefinger mot dem og true med økonomiske straffetiltak, har vi langt større tro på oppmuntring og positiv tilrettelegging. I samarbeid med den det gjelder, er både leger, arbeidsgivere, skoler og frivillige organisasjoner viktige bidragsytere for mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold.

Lundesgaards postulat om at de som lever usunt, må betale sjøl, reiser noen grunnleggende spørsmål: Hvem skal bestemme om sjukdom er resultat av livsstil eller arv? Hvordan skal kriteriene for egenbetaling være? Skal avgjørelsen om hva slags behandling du skal få, avgjøres av diagnose eller av midjemål? Skal du sjøl betale for behandlingen av et hjerteinfarkt hvis du har spist for mye pølser, men få det gratis hvis bestefaren din døde av det samme?

Høyres leder er også medlem av Stortingets helse- og omsorgskomité. Det hadde vært interessant å høre hennes svar på disse spørsmålene, og om hun stiller seg bak den helsepolitiske hetsen som partifellen Erik Lundesgaard bringer til torgs.

Av Tore Hagebakken, helsepolitiske talsmann