Norsk industrihistorie viser at riktige miljøkrav har ført til innovasjon og utvikling av ny teknologi. En teknologi som har gjort både norsk petroleumsnæring og andre deler av industrien til verdensledende på sine områder. Vi vet at Alcoa har bygget sin virksomhet i Norge på fornybar energi siden 1962, og jeg derfor ikke i tvil om at de også vil tilfredsstille miljøkravene basert på bruk naturgass ved en eventuell etablering i Hammerfest.

FrP spesielt, men også representanter fra Høyre, hevder at Arbeiderpartiet med våre tydelige krav overfor Alcoa, er at vi går baklengs inn i fremtiden. Det er vi svært uenig i. 

Når representanter fra Høyre angriper Arbeiderpartiet for å gjennomføre politikken som ligger forankret klimaforliket, er det god grunn til å stille spørsmål om Høyres troverdighet i klimaforliket. Det blir derfor blir for tabloid av Høyres Frank Bakke Jensen å påstå at Regjeringens krav om rensing forhindrer utviklingen i nordområdene

Tilfeldigheter gjorde det slik at i mandagens Finnmark Dagblad var det en kronikk av Hogne Hogset og hans samtale med Vår Herre med tittelen CO2 på ”toppnivå”. Jeg skal ikke kommentere den her, men ”samtalen” er absolutt verdt å lese. Om han blir bønnhørt, får tiden vise, men kronikken bekrefter bare inntrykket av det er sterke krefter som ønsker å gi klarsignalet i dag med begrunnelse i at ”gjør ikke vi det, så vil aluminiumen bli produsert under langt verre miljøforhold andre steder i verden”. Det er en ansvarsfraskrivelse i miljøpolitikken etter mitt syn.

I klimaforliket sier nemlig Stortingsflertallet at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner skal tas nasjonalt. Klimaforliket forplikter - ikke bare i ord, men også i handling. Og skal vi nå målene må vi starte i dag.

For to uker siden var jeg som delegat i den norske UN-Women konferansen i New York og hvor kvinnens rolle i ulike sammensetninger var tema. Et av mange interessante fordrag handlet om hvordan klimaendringene påvirker arbeidsbyrden til kvinner i utviklingsland. I Afrika er kvinner ansvarlige for 90 % av matproduksjon og når jordbruket slår feil så bidrar det til å gjøre en allerede tøff hverdag enda vanskeligere for seg og hennes familie.

På en utstilling fant jeg følgende budskap fra en ugandisk dame ”Hvis oversvømmelsene og tørken blir verre, klarer jeg ikke å dyrke maten til min familie, jeg må finne meg noe annet å gjøre”. Så er det bare så trist at alternativene med stor sannsynlighet ikke finnes.

På samme utstilling satte man fokus på de som lever av jakt og fiske i arktiske strøk. Der er det mannen som fangsmann som er hovedforsørger og som føler han blir hardest rammet når isen bokstavelig smelter under beina på dem. Mer uforutsigbare værforhold bidrar heller ikke til å gjøre livet som fangstmann enklere. En eskimo formidlet følgende til oss ”Det er verst for mine barn når jakta går dårlig. Livet er forferdelig når vi ikke har nok mat hjemme. Det påvirker både din skjel og din hjerne”.

Dette er bare to av flere millioner fortellinger. Hvert fortvilte ansikt vi ser på TV fra flommen i f. eks Australia og Kina har sine tilsvarende historier. Det er når slike hverdagsdrama formidles, vi kanskje forstår at de klimavalg vi gjør i dag, vil påvirke vår hverdag i morgen enten vi bor her nord, på Grønland, på landsbygda i Uganda eller i storbyen i Australia.

Det er i et slikt perspektiv klimaforliket er forankret. Vår evne og vilje til å ta vår del av ansvaret, ligger forankret i disse fire ordene ”Tenk globalt – handle lokalt”.

Kåre Simensen, stortingsrepresentant