Vi har større feministiske interesser enn debatten om begrepsbruken og eierskapet til feministbegrepet, men forstår at debatten kommer. Glitterfittejentene lurer nemlig seg selv ved å tro de har gitt ut et verdifullt bidrag til kvinnekampen og feminismens prosjekt. Det har de ikke. Årsaken til dette er selvfølgelig ikke at de er de de er. Det er litt fordi de kaller seg det de kaller seg, og derigjennom utdefinerer seg selv, men det er først og fremst fordi de ikke evner å levere et politisk prosjekt. Dette vitner om at glitterfitteprosjektet ikke er resultat av et grasrotengasjement, ei heller en utålmodig protest mot manglende likestillingsfremgang, men et bestillingsverk ovenfra og ned fra noen som tenkte seg at en oppfølger til Fittstim sikkert ville selge godt. Og det kunne jo forsåvidt være en grei nok motivasjon det. Ingenting er nemlig mer velkomment i vår verden enn bøker som kan skape debatt om likestilling. Med Glitterfitter har ikke det skjedd enda. Tvert i mot har debatten blitt en kamp om begreper mellom "70-tallsfeministene" og etterkommere med behov for å ta avstand. Den debatten er sikkert verdig noen sider trykksverte, men vi har faktisk viktigere ting å snakke om nå, jenter. Sakene. Politikken. På det grunnlaget står Glitterfitter til stryk.

Vi som er unge i dag har mye å takke mødregenerasjonen - og alle feminister før oss - for. Likevel står mye igjen: Norge er ikke et likestilt samfunn. Fortsatt er det ikke likelønn, fortsatt er fedrene våre leger mens mødrene våre er sjukepleiere, fortsatt jobber kvinner mer ufrivillig deltid enn menn, fortsatt er det flest menn over alt der makta rår, og fortsatt blir kvinner i politikken - som oss - presentert som nettopp det: kvinnelige politikere. Fortsatt hører vi at vi ikke skal kle oss horete eller gå ute på Grønland om natta slik at vi ikke blir voldtatt. Det er vårt ansvar. Fortsatt er arbeids- og utdanningsmarkedet vårt blant Europas mest kjønnsdelte, og fortsatt råder hersketeknikkene. Fortsatt rammes kvinner av vold fra sine partnere, kvinner tar størstedelen av husarbeid og foreldrepermisjon og fortsatt er det sånn at jenter med minoritetsbakgrunn behandles annerledes enn etnisk norske jenter.

Men det skumleste og tristeste er det faktum at unge jenter vi møter og snakker med faktisk lever i en boble der de tror at de er reelt likestilte. Det skumleste er at vi blant unge jenter nå ser et helt klart backlash: det er moderne å gå hjemme igjen. Det er moderne å la seg forsørge og å "velge familien framfor karrieren". Ikke et vondt ord om det valget egentlig, hadde det ikke vært for at det som for den enkelte fremstår som et personlig valg, er skapt av og forsterker en skapt og påtvunget strukturell trend. Vi vet det har store samfunnsmessige og politiske konsekvenser: mindre likestilling, for mannen som jobber og kvinnen som går hjemme, og mindre likelønn. Hvordan havnet vi der at 16- årige jenter forteller oss at feministbuttonsen vi går med er kjip, umoderne og at den feministiske kampen er fullført? Det er dette vi burde diskutere og forenes i kampen mot, ikke møtes i en klam diskusjon om hvem som har patent på feminismebegrepet eller hvem av oss som er kulest. Det er helt uinteressant hva slags undertøy redaktørene av boka hevder å gå med, hvorvidt feminister også kan være pene, så lenge de ikke krever endring og presenterer noen krav til samfunnet rundt seg.

Glitterfittene fortjener kritikk, de proklamerte at de tok på seg oppgaven med å redefinere og oppdatere den feministiske agendaen, men de har ikke evnet å sette de politiske utfordringene og realitetene i fokus. Det hjelper lite med historier fra virkeligheten, når virkelighetsforståelsen ikke settes i system. Tvert imot svikter de sine egne i noe så enkelt som situasjonsbeskrivelsen. Og det i en bok skrevet og gitt ut mens vi står foran et stortingsvalg der likestilling nesten er usynlig. Enda det er en av våre viktigste utfordringer, nasjonalt og internasjonalt. Det er skuffende. Vi venter på dere, glitterfitter, og vi forventer mer av dere. Kom dere ut på banen med de politiske kravene. Bli relevante aktører.

Rina Mariann Hansen, Bystyremedlem Oslo Ap Anette Trettebergstuen, Stortingsrepresentant Ap