E-postSammen med LO har Arbeiderpartiet i den rød-grønne regjeringen konsekvent stått for en politikk for arbeidstakernes rettigheter. Reverseringen av Bondevik IIs liberalisering av arbeidsmiljøloven, de to handlingsplanene mot sosial dumping og likestilling av skift og turnus er gode eksempler.
I dag utgjør antall vikarbyråansatte 1-2 prosent av den samlede sysselsettingen. Det er en god del tusen arbeidstakere, selv om mange bare jobber for vikarbyrå en kort periode. Statistikken er også noe usikker og kan undervurdere omfanget. Likevel er andelen vikarbyråansatte relativt begrenset i forhold til hele arbeidsmarkedet.
Problemet er at utviklingen, slik LO har varslet om, de siste par årene har gått raskt i feil retning i enkelte bransjer noen steder i landet. Dette bekymrer, og må tas på alvor. Det handler om økt bruk av vikarbyråansatte, men også om økt bruk av underentreprenører, lange kontraktskjeder, komplekse selskapsstrukturer og kontraktører – ofte utenlandske selskaper med utenlandske ansatte. Å reservere seg mot vikarbyrådirektivet løser ikke disse utfordringene.
Vikarbyrådirektivet handler mest om å forbedre vikarbyråansattes rettigheter gjennom et likebehandlingsprinsipp. Vikarbyråansatte skal få samme lønn mens de jobber i en innleievirksomhet som om de hadde vært fast ansatt i virksomheten. Det gjør de ofte ikke i dag. Samtidig anerkjenner direktivet vikarbyråer som arbeidsgivere.
Det hevdes at arbeidsgiverne vil gå til sak mot ytterligere forbedring og regulering av arbeidstakeres rettigheter i Norge, og mot våre regler for innleie av arbeidskraft. Det gjenstår å se. Men land som Frankrike, Spania og Belgia har også begrensninger på bruk av innleie i sine lovverk. Vi står altså ikke alene. Dersom arbeidsgiverne ønsker å gå til sak mot innleiereglene, kan de dessuten gjøre det allerede ut fra dagens EØS-avtale. Etter Arbeidsdepartementets vurdering spiller det liten rolle for muligheten til å beholde innleiereglene om vi innlemmer vikarbyrådirektivet eller ikke.
Det betyr at selv om man skulle være bekymret for om vi kan beholde innleiereglene, er ikke dette noen spesielt god grunn til å si nei til vikarbyrådirektivet. Desto bedre da at vi kan regne med at våre regler blir stående, og at vi har en regjering som vil forsvare dem.
For meg er det viktigst at vi med vikarbyrådirektivet har fått en anledning til å styrke de vikarbyråansattes vilkår, på en måte som kan stå seg over tid. Dessuten vil vi få på plass en betydelig tiltakspakke for å sikre likebehandlingsprinsippet i direktivet og som samtidig vil bidra til en mer seriøs vikarbyråbransje. Debatten vi har nå vil for øvrig kunne føre til en bedre etterlevelse av regelverket ute på arbeidsplassene, noe det er klart behov for.
Jeg vil også minne om at norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, blant annet i konkurranseutsatt industri, daglig har fordeler av den forutsigbarheten som ligger i en velfungerende EØS-avtale. Det gjelder ikke minst i en situasjon med gjeldskrise i Europa.
Så har vi altså tydelige utfordringer når det gjelder å motvirke en utvikling mot et ”løsarbeidersamfunn”. Uroen for denne utviklingen må tas på alvor, selv om den etter mitt syn handler lite om vikarbyrådirektivet. Disse utfordringene vil Arbeiderpartiet ta tak i sammen med fagbevegelsen, slik vi har møtt tidligere utfordringer i kampen mot sosial dumping.
I den forbindelse er jeg glad for at Bals, tross alt, er enig i at den største trusselen mot arbeidsmiljøloven er en Høyre-Frp-regjering.
Innlegget har stått på trykk i Klassekampen