En valgperiode er på 4 år og vi bør se forbi partiets korttidsplan, og fokusere på følgene for Frps 4-års program. Stortingsvalget handler nemlig om hvilke samfunnsretning Norge skal bevege seg mot, i mange år etter valgdagen. Jeg vil derfor trekke frem noen perspektiver og viktige politiske forskjeller som Frp neppe kommer til å fokusere på i sin sminkede 100-dagers plan.

En skole som skiller

Fremskrittspartiet vil nok ikke bruker spalteplass på å fortelle deg om konsekvensene av deres iver etter å privatisere skolen. Selv om deres skolepolitikk i praksis betyr at man kan gjøre butikk på utdanning, som med melk og bildekk. Det var jo Frp som gikk i spissen, med Bondevik-II-regjeringen, og sørget for at 22 000 private skoleplasser lå til godkjenning da vi tok over i 2005. Pengene skulle tas fra skolen for unger flest. Arbeiderpartiets første oppgave var nettopp å stoppe dette næringseksperimentet i skolen. Vi jobber videre for å styrke den offentlige fellesskolen, og hindre privat tapping av de store pengene og de gode lærere. Arbeiderpartiet vil gi alle barn like muligheter til en god gratis utdanning, uavhengig av størrelsen på foreldrenes lommebok.

En helt vanlig dag på jobben

Frps sterke svekkelse av arbeidsrettighetene dine er nok et tema du heller ikke kan lese om i 100 dagers-valgkamp-programmet. I forrige periode var Frp med på å vedta en omfattende endring av arbeidsmiljøloven. Forslaget åpnet for avtaler om 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke – uten overtid, økt bruk av midlertidige ansettelser, svekket stillingsvern og redusering av de tillitsvalgtes innflytelse. Da Arbeiderpartiet kom i regjering reverserte vi umiddelbart disse grove endringene. Vi har akkurat gjeninnført ungdomsgarantien for å sikre unge under 25 år jobb eller utdanning. Nå vil vi innføre rett til ti dagers permisjon til de som har omsorgsansvar for nære pårørende.

Kulturløft og ukultur

Det blir spennende å se hva Frp vil trekke frem som partiets kortsiktige kulturpolitikk. De har en kulturpolitkk, og mener blant annet at frivillige og kommersielle interesser i stor grad kan ta over hele kulturen. Ordet kulturskole (tidligere musikkskole) er ikke engang nevnt i handlingsprogrammet deres. Arbeiderpartiet vil på sin side øke kulturbevilgningene. Norge er en liten sårbar kulturnasjon, der mangfoldet umulig kan sikres igjennom markedet alene. Filmen «Max Manus» for eksempel, ville aldri blitt realisert uten statlig støtte. Arbeiderpartiet vil gi alle barn som ønsker det et tilbud om kulturskole, utvide rammene til den kulturelle spaserstokken for å styrke kulturtilbudet for seniorene, og sikre mangfoldet av festivaler, filmer og forestillinger.

Den store klimakampen

Klimatrusselen er vår tids største utfordring, men Frps 100-dagersplan vil nok ikke vie mye plass til kampen mot klimaendringene. Partiet mener, som en av de ytterst få i internasjonal politikk, at klimaendringene ikke er menneskeskapt, og at endringene er en naturlig del av jordens utvikling. Frp stemte også mot at Norge skulle signere Kyoto-avtalen. Mener de fortsatt det samme i regjering, spøker det virkelig for Norges rolle på FNs toppmøte i København, arenaen som skal spikre avtalen etter Kyoto. Arbeiderpartiet mener en forpliktende internasjonal avtale er vår eneste globale utvei. Vi må jobbe for at Norge overoppfyller Kyoto-avtalen, og blir karbonnøytralt i 2030. Karbonkuttene skal tas både her i Norge og i utlandet.

Vi og verden

Frps radikale og dumdristige omlegging av norsk utenrikspolitikk er nok et viktig verdivalg som heller ikke vil stå med uthevet skrift når partiets presenterer sine kortsiktige planer. Frp kutter over 10 milliarder kroner i utenriksbudsjettet, som hovedsakelig reduserer overføringene til FN og flere av de fattigste landene i Afrika. Frp prioriterer nemlig skattekutt til de rikeste. Partiet understreket at norske interesser, og ikke de fattigste landenes behov, bør styre bistandspolitikken. Arbeiderpartiet mener derimot FNs tusenårsmål må være styrende for vår bistand. Det eneste som kan hindre fortsatt dramatiske folkeforflytninger, er at fattige land kan utvikle seg og folk får trua på en framtid i sitt eget land. Gjennomføres Frps utenrikspolitikk vil Norge også få et radikalt endret bilde internasjonalt. Vår lange humanitære tradisjon og rykte som forsonende fredsnasjon vil rykkes opp med roten.

Fremskritt for de få

Fremskrittspartiet er tuftet på en politikk hvor den sterkestes rett skal råde, og har siden partiets stiftelse hatt hovedmål om sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Skattekutt betyr velferdskutt, og det Frp kaller et offentlig inngrep er for Arbeiderpartiet kjernen for en verdig velferdssstat; sikkerhetsnettet. Vi ønsker å beholde og forsterke fellesskapsløsningene som bidrar til å gi mange mennesker muligheter de ellers ikke ville fått. Mens Frp igjen sier ja takk, begge deler, med skattekutt på et sted mellom 29 og 50 milliarder kroner, samtidig som partiet lover milliarder på de fleste politiske områdene. Beklager Frp, men enkel matematikk tilsier at partiets regnestykke ikke kan gå opp, verken på kort eller lang sikt. De kan ikke svare at de vil ta alt fra afrikanske diktatorer. Det er fordummende og misvisende.

Valgets kvaler

Politikk handler jo om viktige valg. Skattekutt eller flere sykehjemsplasser? Billigere alkohol eller billigere medisiner? Bedre veier eller mindre moms. Og i politikken er det ikke rom for Ole Brums ideologi. Som en ansvarlig regjering må man velge. Hva er viktigst for deg? For meg er velferd for alle viktigst. Fremskrittspartiet misjonerer valgfrihet. At du får det du vil, når du vil, bare du stemmer på dem. Hva du må velge bort og konsekvensene tier de om.. . . Vi mener Frps løsninger vil true fellesskapet og at gjennomføringen av Frps politikk vil bety en dramatisk samfunnsvridning, på lengre sikt.

Jeg er ikke redd for hvordan landet vårt ser ut 100 dager etter en eventuell Frp-regjering, men etter 1760 dager (4 år). Det er hva valget dreier seg om. Du kan nemlig ikke reklamere på den brukte stemmeretten din, før fire år seinere. Det tar som kjent kortere tid å rive ned enn å bygge opp. Det gjelder også for den norske velferdsstaten.

Av Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet