Kravene om demokratiske reformer og medbestemmelse slo beina under de autoritære regimene i Tunisia og Egypt. Flere land kan følge. Vi ser demonstrasjoner og kamper i Syria, i Jemen og Libya. Det som var så flott med demokratibevegelsene i Tunisia og Egypt var at de klarte det militante grupper ikke har klart i løpet av år, nemlig å velte de eneveldige regimene i løpet av noen uker med fredelige demonstrasjoner. Det er ikke tilfellet i Libya. Kampene mellom opprørere og Gaddafi-regimet har pågått i flere uker, med mange menneskeliv tapt. For å beskytte sivilbefolkningen vedtok FNs Sikkerhetsråd i mars to resolusjoner for Libya. Den første fordømte regimets overdrevne maktbruk, innførte våpenembargo og en lang rekke sanksjoner mot sentrale medlemmer av regimet, og ba den internasjonale straffedomstolen om å starte etterforskning av overgrepene i Libya. Den andre autoriserte bruk av ”all neccessary means” for å hindre overgrep mot sivile. En humanitær katastrofe ble trolig avverget og menneskeliv reddet. Situasjonen i Libya kan imidlertid ikke løses med militære virkemidler alene. Bare en politisk løsning kan gi varig fred. Og den løsningen må befolkningen i Libya finne selv.

I andre land følger maktfamiliene utviklingen nøye. En håndfull familier kontrollerer så godt som alle økonomiske ressurser. De har de beste husene, den beste utdannelsen, de beste livene. Men én ting har de tilsynelatende ikke skjønt. At deres skjebne avhenger av hvordan de øvrige 99% av befolkningen har det. For store ulikheter skaper uro. For store ulikheter skaper ufrihet. Over hele regionen ser vi nå at befolkningen som over tiår har vært utsatt for undertrykkelse og maktmisbruk har fått nok. 

I dagens åpne kommunikasjonssamfunn med tilgang på informasjon fra hele verden via internett er det ikke lenger mulig for makthavere å holde befolkningen nede på grunn av uvitenhet. De ser at vi i vestlige land lever i demokrati og fred. I velstand. De ønsker det samme. I disse landene ser vi ungdom som tørster etter en utdannelse, en jobb, et liv uten korrupsjon. Vi ser mennesker som drømmer om en fair sjanse og en bedre framtid. De vil vite at det faktisk er en framtid for dem i det landet de er vokst opp. De må slippe å flykte til en usikker skjebne i Europa.

Revolusjonene i Nord Afrika og Midtøsten springer ut av regionen selv. Og utviklingen må styres fra regionen. Samtidig må vi støtte demokratibevegelsene som nå formes med klokskap - med kunnskap og ydmykhet. Og ikke minst med solidaritet!

Vi står overfor et grunnlovsjubileum i 2014. Grunnloven ble reddet ved konvensjonen som ble inngått i Moss i 1814 – på fredelig vis gjennom dialog. Tradisjon for forhandlinger er sterkt forankret i den norske folkesjelen, og er helt sentralt i Norges internasjonale engasjement og omdømme. Det må være Norges utgangspunkt også i dagens konflikter – å skape fred gjennom dialog. Bomber løser et problem på kort sikt, men skaper ikke en varig løsning alene. Det har vi sett i Irak, og det har vi sett i Afghanistan. Det må dialog og forhandlinger til mellom partene for å skape fred og demokrati. Det må Norge ta initiativ til i Libya, jo før jo bedre! Ellers er jeg redd dette kan bli nok en hengemyr slik vi ser det i Afghanistan.

I Tunisia er det optimisme etter revolusjonen som førte til at presidenten ble styrtet i januar. Ungdom er stolte over å ha vært med på å endre sitt lands framtid og gleder seg til å bruke stemmeretten i valget i juli og delta i det politiske liv. Andre er mer pessimistiske og peker på at de har byttet ut presidenten men ikke folks hoder, og at de ikke er klare for demokrati. Jeg håper kampen de kjemper i Midt Østen og Nord Afrika munner ut i fred og demokrati. Gjør det det, vil vi oppleve en helt annen utvikling i denne regionen enn vi har sett til nå. I solidaritet med menneskene som bor der må vi støtte opp om og bidra til denne utviklingen!

Irene Johansen, stortingsrepresentant