Hjemme i Europa krevde den greske gjeldskrisen både en redningspakke som Hellas, eurolandene og IMF ble enige om, og stramme innsparingstiltak som førte til dramatiske protester med tragisk utfall i Athen. Portugal, Italia og Spania trues også av høy statsgjeld. I London foreslår David Cameron å kutte rundt en fjerdedel av britiske budsjetter, bortsett fra helse og bistand. Nylig la den irske regjeringen fram en spareplan som kan få med EU og IMF på en redningspakke også til dem.

Dette er virkeligheten – utenfor Norge. Her får kommunene en ekstra milliard på 2010-budsjettet – fordi skatteinntektene blir større enn man trodde. Den sterke norske økonomien skyldes selvsagt vår unike tilgang på naturressurser, men også god politisk styring. I 2011-budsjettet tas det ansvar for å stramme inn og tilpasse oss en normalsituasjon etter den ekspansive finanspolitikken under finanskrisen.

Framover er full sykehjemsdekning en spesielt viktig oppgave. Vi må nå målene om 12.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og 12.000 nye årsverk i pleie og omsorg. Alle med behov for det, må ha rett på sykehjemsplass. Sammen med samhandlingsreformen for helsevesenet, som følges opp gjennom tilskudd til bl.a. lokalmedisinske sentre, og etter hvert ny helse- og omsorgslov og ny folkehelselov, gir dette nytt fokus på helse- og omsorgsområdet i tiden framover.

Jeg leste reaksjoner fra opposisjonen i Bergens Tidende dagen etter budsjettframleggelsen, og fant nokså lite felles profil. For eksempel trakk Høyre fram manglende skattelettelser, Fremskrittspartiet eldreomsorgen, Kristelig Folkeparti rusbehandling, og Venstre utdanning. Og jeg undres over hva som er opposisjonens felles prosjekt, utover enigheten om å kaste oss.

Vi har prøvd borgerlige regjeringer før. Forrige gang betalte vanlige folk mer skatt enn i dag, mens de rikeste betalte mye mindre. Norge brukte mindre penger på å vaksinere verdens barn enn hva vi gjør i dag, det var mindre vekst til sykehus og kommuner enn hva det er nå, og det siste året med borgerlig regjering fikk vi nedgang i tallet på årsverk i pleie og omsorg.

Hvem kan oppriktig ønske seg et enda blåere alternativ, med enda mer av det samme?

Jeg er glad for at regjeringen og Kristelig Folkeparti er enige om mye i den økonomiske politikken. Høyrepartienes alternative budsjetter får derimot fram skillet mellom flertallet og det blå-blå alternativet der skattekutt er førsteprioritet og det sosioøkonomiske fokuset vendes bort fra vanlige folk med vanlige jobber, til høytlønte med uvanlige jobber - hvis vi tar fordelingsprofilen i skatteoppleggene på alvor.

Høyre oppfordrer til å ”skape mer, ikke skatte mer”. Det er klart skattekutt kan ha dynamiske effekter. Men ideene om at skattekutt gir mer tilbake til offentlige budsjetter enn kuttet koster i seg selv, er omtrent hva Bush senior kalte for ”voodoo-økonomi” for tredve år siden, mens Bill Clinton fastslo at ”…tilbudssideøkonomi fornekter matematikken”. Velferdskutt, eller en langsommere vekst i velferds-Norge, er nærmest uunngåelig.

Hva man tjener er ikke bare et produkt av egen innsats, men også av de medfødte mulighetene konteksten gir. Progressive skattesystemer fordeler mulighetene mer rettferdig. Globalt har vi som fødes i et land med voldsomme naturressurser et ansvar for å bidra til dem som er født mindre heldig enn oss, framfor å velge Fremskrittspartiets uanstendige bistandskutt.

Norge har klart å kombinere økonomisk vekst med mer rettferdig fordeling enn de fleste andre land i verden. Det er viktig fordi mindre forskjeller kan skape større etterspørsel og gi vekst i økonomien, fordi små forskjeller skaper tillit og stabilitet, men mest av alt, med en lett omskrivning av Clintons ord: fordi Norge simpelthen fungerer bedre når flere mennesker har en sjanse til å leve deres drømmer.

Av Dag Ole Teigen, stortingsrepresentant, medlem av finanskomitéen