Flere pasienter og flere diagnoser behandles enn noen gang. Det som var høyteknologiske tjenester for noen år siden, er i dag rutineoppgaver. Det som det før ikke fantes behandling for, er i dag etterspurte tilbud. Sykdomsbildet endrer seg, og vi lever lengre. Dette stiller nye krav til helsetjenestene og politikken. Helsepolitikk handler om å møte folks helsebehov, uavhengig av inntekt og bosted, nå og i framtida. Ny nasjonal helse- og omsorgsplan, lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og ny lov om folkehelse, som nå er lagt fram, innholder mange viktige virkemidlene for å sikre alle et godt og framtidsrettet helsetilbud.

Vi er av de land i verden som bruker mest penger på å behandle sykdom. Men vi bruker relativt lite på forebygging. Dette gjør vi nå noe med, både fordi mange sykdommer kan forebygges, og fordi forebygging av sykdom er det viktigste tiltaket for å redusere sosiale helseforskjeller og gi grunnlag for at flest mulig kan leve lengst mulige og gode liv.

Vår helsetilstand påvirkes i betydelig grad av levekår, livsbetingelser og livsstil. Derfor må vi tenke helse i alt vi gjør; i skolen, arbeidslivet og i fritida. Det er mange arenaer for å drive godt forebyggende folkehelsearbeid, og nettopp det står sentralt i den nye folkehelseloven.

I gamledager var du heldig om du i det hele tatt fikk behandling når du ble syk. Den medisinske utvikling har vært enorm – og den fortsetter. I dag er vi villig til å reise langt for å få den aller beste behandlingen. Den avanserte behandlingen folk trenger sjelden - ved alvorlig sykdom og skade, gis ved toppspesialiserte sykehus og må kanskje samles enda mer for å redde flere liv. Den behandlingen folk trenger jevnlig, skal gis nærmest mulig der vi bor. Mer av oppfølgingen etter sykehusbehandling kan også med fordel skje lokalt, eksempelvis cellegiftbehandling.

Vi skal bygge ut tjenestene i kommunene. Tilbud som tidligere bare ble gitt på sykehus, gjøres nå tilgjengelig i flere kommunene. Et eksempel på dette er dialysetilbud. I mitt hjemfylke Oppland måtte folk med nyresykdom i Gudbrandsdalen og Valdres for noen år tilbake reise i timevis for dialysebehandling i Lillehammer eller Gjøvik – flere dager i uka. I dag kan de få den samme gode behandlingen på Otta eller på Fagernes ved de distriktsmedisinske sentrene – og tilbudene bygges ut. I Honningsvåg gjør lokal etablering av lysbehandling at folk med hudsykdommer kan behandles i lunsjpausa i stedet for å måtte bruke et døgn på å reise tur/retur Hammerfest.

Samhandlingsreformen innebærer at kommunene vil få større ansvar og nye oppgaver – og med det må det selvsagt følge mer penger. Når kommuneproposisjonen for 2012 legges fram for Stortinget om en måneds tid, vil den innholde økte overføringer, hvor reformstart fra nyttår er ivaretatt. Samtidig flyttes fem milliarder helsekroner fra sykehusene til kommunene, som følge av at kommunene vil få et ansvar for medfinansiering ved medisinske sykehusinnleggelser og for utskrivningsklare pasienter.

Med de nye finansieringsordningene kan kommuner som er dyktige på forebygging og bygger ut egne gode helsetilbud for sine innbyggere, sitte igjen med en økonomisk gevinst. Disse pengene kan for eksempel bruke til ytterligere styrking av folkehelsearbeid og forebygging av sykdom – en god sirkel.

Kommunen og spesialisthelsetjenesten må samhandle bedre enn i dag, ikke minst for å sikre mer sammenhengende pasientforløp. Med den nye loven får kommunene og sykehusene plikt til å inngå samarbeidsavtaler.

Det er anslått at mellom 100 000 og 150 000 liggedøgn ved norske sykehus opptas av pasienter som er ferdigbehandlet på sykehuset. Pasientene ligger på sykehus i påvente av en plass i de kommunale omsorgstjenestene. Mange har behov for kommunal rehabilitering eller en korttidsplass i sykehjem.

Mange som i dag legges inn på sykehus, kunne fått et alternativt tilbud i kommunen hvis kompetansen og kapasiteten ble tilrettelagt for det. For å kunne gi flere et nært og trygt tilbud vil vi kommunene fra 2016 få en plikt til å etablere tilbud med øyeblikkelig hjelp og døgntilbud for pasienter med behov for behandling eller observasjon. De kommende åra trenger kommunene til å etablere slike tilbud, som skal fullfinansieres fra statens side.

Alle som må være på sykehus, skal sjølsagt være der, men for mange vil et kommunalt tilbud være bedre egnet. Over hele landet er det allerede etablert tilbud og det florerer av prosjekter i samhandlingsreformens ånd. Mange har vært i gang lenge. I år er det avsatt 580 millioner til forberedelsen av reformen. Nå kommer de andre – og store – virkemidlene.

Det er bred oppslutning om samhandlingsreformens ideer, og reformen trengs nå – i hele landet. Også i så måte mener vi ”alle skal med” – fra starten 1. januar 2012.

Tore Hagebakken, helsepolitisk talsmann