Alle kan være enig i at det er mer enn nok rusmidler i det norske samfunnet i dag. Uavhengig av rusmiddel er alt misbruk et problem for den det gjelder. Men ofte også for familie og venner som er rundt. Det er mange mennesker i samfunnet vårt som ikke har verktøy til å mestre livet. For mange handler det om å komme seg gjennom dagen i dag uten å glede seg til hva morgendagen kan bringe. Mange barn og unge har gjennom hele livet blitt møtt som et problem. Hvor mange gamle barnevernsbarn må vi fylle norske fengsler med før vi forstår at noe virkelig galt er fatt?

På tross av mye godt politiarbeid står politiet ovenfor en håpløs oppgave. Tollvesenet anslår at vi ikke er i stand til å stoppe mer enn 4 % av narkotikaen som kommer til Norge. NRKs ”Slange i paradis” 24.november bekrefter et bilde av at de som styrer narkotikatrafikken går fri, mens politiet i hovedsak tar brukerne, og de som selger for å finansiere sitt eget forbruk. I 2007 dreide 52 % av politiets siktelser i narkotikasaker dreier seg om bruk og besittelse av narkotika til eget bruk/små mengder. Er det en effektiv bruk av samfunnets totale ressursbruk for å bekjempe de sosiale problemene som rusmisbruk kan føre til eller forsterke? Skal vi lykkes med å bekjempe narkotika gjennom kriminalpolitiske virkemidler ser det ut til at vi er nødt for å bygge opp en politistat hvor enhver metode kan stå til politiets disposisjon. Et slikt virkemiddelapparat vil få det omstridte Datalagringsdirektivet til å blekne. Hvis dette er strategien vi skal forfølge bør noen dokumentere at disse straffereaksjonene virker.

Jeg tror det er en klokere strategi å gi rusomsorgen et massivt løft i stedet. Bygge en rusomsorg som ser hele mennesket. Som ikke bare ser problemet, men også alle de positive ressursene hvert enkelt menneske har. Hjelpeapparatet må være en helhetlig oppfølging som innebærer avrusning, behandling ettervern, gjeldsrådgiving, bolig, utdanning og arbeidstrening. Men vi må også ha en politikk for de som til enhver tid verken kan eller vil bli friske. Det handler om livreddende og skadereduserende tiltak som for eksempel heroinassistert behandling og sprøyterom. Gjennom å være tilstede kan vi kanskje tenne et lys av varme i dag som kan motivere for behandling i morgen. Det kreves en massiv mobilisering skal vi lykkes med å bygge en rusomsorg som gir hjelp når den rusavhengige selv er motivert. Jeg tror derimot forutsetningen for å få til en slik dugnad ligger i å se menneskene det handler om. Avkriminalisering er ikke løsningen på de sosiale problemene mange sliter med, det handler om å senke terskelen for å be om hjelp og møte medmennesker med respekt. Det er for mye skam som ligger rundt det med rusproblemer. Når vi som samfunn stempler rusavhengige som kriminelle er det etter min mening med på å forsterke problemet. Hvem ønsker å be om hjelp når man blir stigmatisert, utstøtt og umyndiggjort?

Fattige mennesker som ikke har verktøy til å mestre livet sitt fortjener å bli møtt med større raushet enn i dag. Einar Gerhardsen sa i sin tid at ”Det verste med fattigdom er følelsen av å være uønska.” Hvis vi klarer å bevege oss forbi skyttergravskrig og snakke med menneskene dette handler om, så kan vi kanskje finne bedre løsninger enn det vi har i dag. Jeg sitter ikke med alle svarene på hvordan vi løser disse sosiale problemene som rusavhengige og pårørende lever med. Men jeg er takknemlig for at det er en takhøyde i Arbeiderpartiet som gjør det mulig å tenke høyt rundt spørsmål som er vanskelig. Min enkle, ærlige mening er at sjuke mennesker fortjener bedre enn den sosiale renovasjonen mange opplever i dag.

Thor Erik Forsberg

Stortingsrepresentant, medlem av Arbeids- og Sosialkomiteen