Høyres Peter S. Gitmark mener vi må prioritere i bistandspolitikken, og fokusere på resultater, ikke prosenter. Han ønsker altså å prioritere vekk Latin-Amerika og Asia, og heller fokusere i større grad på Afrika. Land som bryter menneskerettighetene bør vi altså droppe u-hjelpen til, mener Gitmark.

Jeg har liten tro på å isolere land og overlate dem til seg selv, og be dem ta en telefon når alt er på stell. Jeg tror ikke man får noen effekt av det. Tror man virkelig at det blir en demokratisk utvikling bare ved å kutte i bistanden – at da vil ting skje av seg selv? Tror man virkelig at den tredjedelen av befolkningen som lever i fattigdom, i f.eks. Latin-Amerika, vil få det bedre eller verre? Jeg frykter det siste.

Jeg er for at vi skal bruke bistandsmidler til å utvikle demokrati, bekjempe korrupsjon og sørge for å få folk ut av fattigdom. Vi må ikke stanse bistanden til land fordi man enten er politisk uenig med dem, eller fordi landet har utfordringer. Jeg tror det er en lite farbar vei.

Arbeiderpartiet er for å bruke penger på Afrika. Vi bruker penger på Afrika – vi vil fortsatt gjøre det – men å forlate andre regioner er vi faktisk imot.

Regjeringen la i oktober fram et budsjett hvor man ønsket at Norge fortsatt skal ha et stort engasjement og bruke betydelige ressurser på bistand. I en tid med finanskrise er det kanskje særlig viktig at land fortsetter sitt engasjement. Det er krevende for mange andre nasjoner – det vet vi – men det er nødvendig.

Norges bistand kan utgjøre en forskjell i verden. Vi kan aldri løse verdens fattigdomsutfordringer alene, men vi kan være en betydelig bidragsyter. Det skal vi være, uavhengig av kontinent eller politisk styringssett. Jeg håper vi fortsatt kan holde debatten om innholdet i bistanden i gang – som flere partier på Stortinget ønsker – det tror jeg er riktig i relasjon til de pengene vi skal bruke, og som er til det beste for de fattige i verden.

Av Eva Kristin Hansen, medlem utenriks- og forsvarskomitéen