Den norske formuesskatten sikrer at alle lag av befolkningen bidrar til felleskassa, og den er et viktig fordelingspolitisk redskap. Skattytere med en skattepliktig nettoformue på mer enn 5 millioner kroner anslås å betale mer enn halvparten av all formuesskatt. Det er god fordelingspolitikk.

I en velferdsstat som vår må alle bidra etter evne, og formuesskatten bidrar til nettopp det. I debatten om formuesskatten blir det ofte framhevet av formuesskatt er en særnorsk skatt. Det er riktig at mange land rundt oss har fjernet eller redusert formuesskatten kraftig. Det som imidlertid kjennetegner land som ikke har formuesskatt, er at de ofte i stedet har langt høyere eiendomsskatt. Dersom en ser formuesskatt og eiendomsskatt i sammenheng, ligger Norge under gjennomsnittet i Europa, og lavere enn våre naboland.

Det spesielle med Høyre er at de er svært opptatt av formuesskatten når de er i opposisjon. Når de sitter med makta og har mulighet til å gjøre noe, skjer det fint lite med formuesskatten. Hvis formuesskatten er så forferdelig, hvorfor fjernet ikke Høyre den da de selv styrte Finansdepartementet mellom 2001 og 2005?

Formuesskatten hadde åpenbare skjevheter. Derfor har den rødgrønne regjeringen foretatt betydelig endringer. Blant annet er bunnfradraget økt fra 470 000 kroner til 700 000 kroner for enslige og fra 940 000 kroner til 1,4 millioner kroner for ektepar. 760 000 personer har fått redusert formuesskatt og 120 000 færre personer betaler nå formuesskatt.

Skattesystemet må til en hver tid tilpasses endringer i samfunnet. Derfor foretas hele tiden justeringer av skatter og avgifter ved at noen økes og andre senkes. Fjernes formuesskatten helt vil fellesskapet gå glipp av betydelige inntekter, noe som igjen vil gå ut over befolkningens tjenestetilbud. Det vet også høyrefolk. De vil bare ikke si det.