Dette er resultatet av en bevist politikk for arbeid og verdiskapning, der trygghet for arbeid er en kjerneverdi.  Nettopp fordi høy sysselsetting og verdiskapning er grunnlaget for vår velferd, er det så viktig å trekke nye grupper inn i arbeidsmarkedet. Allerede ser vi tegn til at flere nå fortsetter å arbeide etter at de tar ut pensjon. Og regjeringen har lagt fram forslag til en uførereform som skal gjøre det enklere å pendle mellom trygd og arbeid etter evne og mulighet.  Men da må vi også utvikle et arbeidsmarked som gir arbeidsmulighet for mennesker som ikke har full arbeidsevne til en hver tid. Sammenhengen mellom arbeid og verdiskapning kan belyses med følgende eksempel;  om den gjennomsnittlige pensjonsalderen her i landet øker med 6 måneder, så reduseres de årlige pensjonsutgiftene med 12 milliarder kr. Men verdiskapningen øker nær dobbelt så mye! Og da har vi altså ikke satt noen økonomisk verdi på arbeidsplassens sosiale betydning

Da jeg siste uke kunne fortelle mine venner i det britiske Arbeiderpartiet at arbeidsledigheten i Norge var 2,7 prosent i august måned, trodde de knapt hva de hørte.

I Storbritannia øker arbeidsledigheten kraftig etter at den liberal/konservative regjeringen tok sete. Hver måned blir nye tusener nødt til å gå den tunge gangen til trygdekontoret eller sosialkontoret for å hente penger til livets opphold. Cameron-regjeringens brutale nedskjæringspolitikk rammer nå også politi, skole og helsevesen.

Resepten er den samme i alle gjeldstyngede land, det vil si: dramatiske kutt i offentlige budsjetter og velferdstilbudene. Dermed øker ledigheten – ikke bare i offentlig sektor, men også i privat sektor som i mange land er avhengig av et høyt offentlig forbruk.  Det eneste som øker i britisk økonomi for tida, er utbetalingene til de arbeidsledige!

I Storbritannia er ungdomsledigheten nå over 20 prosent. Og slik er det i mange land. Ungdomsledigheten er som en trykkoker. Den truer stabiliteten i mange samfunn. Vi har sett det i Storbritannia i sommer og i Frankrike tidligere.

Dette er prisen for det lånefinansierte overforbruket.  Og selv om vi har oljeformuen å flyte på –  og derfor er i en litt annen økonomisk situasjon - er det noen her i landet også, som tror det er mulig å bevilge seg ut av alle problemer samtidig som vi senker skattene.

Norge er motstykket til den utviklingen som nå preger Europa. Vi har holdt orden i eget hus. Vi bruker ikke mer enn vi har råd til. Vi har et høyt fellesforbruk, gode velferdsordninger og tilnærmet full sysselsetting.  Vi har høy yrkesdeltakelse og svært produktiv arbeidskraft. Men vi leser faresignalene. Vi vet av erfaring at høy rente, høy kronekurs og sviktende eksportmarkeder er en farlig kombinasjon som lett slår inn over vår utadvendte økonomi. Derfor er det så viktig at vi fortsatt holder orden i økonomien.

Skritt for skritt skal vi utvikle arbeidslivet og arbeidsmiljøet. Regjeringen vil ha et godt og anstandig arbeidsliv, gjennom å sikre og styrke arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet. Vi vil bygge videre på den norske velferdsmodellen og det nære samarbeid med partene i arbeidslivet, som har gjort det mulig å skape ny vekst i norsk arbeidsliv.

Fram mot stortingsvalget i 2013 skal vi nok få erfare at det står strid om tiltak og virkemidler i arbeidslivspolitikken – mellom høyre- og venstresiden. Vi har sett det lenge: I kampen mot norsk arbeidslivs alvorligste problem, sosial dumping, har høyrepartiene for lengst plassert seg på sidelinja. De er imot allmenngjøringsloven, solidaransvar for oppdragsgivere, utvidet innsynsrett for fagforeningene, regionale verneombud – ja, de er stort sett imot alle tiltak som skjermer norske arbeidstakere og arbeidsplasser mot ”unfair” konkurranse fra utenlandske selskaper og fra arbeidstakere som leier ut sin arbeidskraft til lønns- og arbeidsvilkår vi ikke kan være bekjent av her i landet. 

Som vi husker, gikk Bondevik-regjeringen gikk til angrep på arbeidsmiljøloven før valgnederlaget i 2005. Siden har høyrepartiene fulgt opp dette. De vil gjøre det lettere for arbeidsgiverne å ansette midlertidig. De vil gjøre arbeidstidsbestemmelsene mer fleksible, som om de ikke er fleksible nok! Særlig viktig er det åpenbart å bli kvitt fagforbundenes rett til å godkjenne lokale arbeidstidsavtaler som fraviker arbeidsmiljølovens normalbestemmelser, vel vitende om dette er en sikkerhetsventil som bare anvendes i ytterst få tilfeller.  Derfor er dette egentlig uttrykk for noe helt annet, nemlig ønsket om redusere fagforbundenes maktposisjon i arbeidslivet.

Jeg skjønner selvfølgelig at høyrepartiene misliker det nære faglig/politiske samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO, både fordi dette samarbeidet er en viktig del av Arbeiderpartiets velgergrunnlag, men også fordi alle de store arbeidslivsreformene som er gjennomført her i landet, har utspring i dette samarbeidet – arbeidslivsreformer som høyrepartiene gjennomgående har vært imot.

Men det undrer det meg at de ikke ser nytten av et godt organisert arbeidsliv med sterke arbeidslivsparter. For det trenger vi i kampen for et anstendig arbeidsliv. I stedet ser vi at høyrepartiene oftest er bekymret for de uorganiserte, altså gratispassasjerene, de som gjerne vil høste uten å yte. Fremskrittspartiets angrep på AFP-ordningen er et direkte uttrykk for dette. De mener prinsipielt at staten ikke bør bidra til finansieringen av en pensjonsordning som partene i arbeidslivet har forhandlet fram, med den ene begrunnelsen at de uorganiserte ikke er med i ordningen.   Slik er det de tenker.

Steinar Gullvåg

Stortingsrepresentant, arbeid- og sosialkomiteen