Men er det tilstrekkelig? Jeg mener vi også har et ansvar for å bidra til bærekraftig utvikling i land med færre naturressurser og dårlige forutsetninger enn Norge. At Norge ikke kan redde verden alene, er ikke et argument mot at vi bør bidra med det vi faktisk kan gjøre. Jeg vil gi fire eksempler der jeg mener Jonas Gahr Støre og regjeringen har gjort en utenrikspolitisk forskjell:

• Norske soldater ble trukket ut av Irak, tre år før USA valgte Barack Obama som trakk de siste kampstyrkene ut i august 2010.
• Støtten til den internasjonale vaksinealliansen GAVI ble økt. GAVIs målsetting er at alle verdens barn skal bli vaksinert mot de vanligste barnesykdommene. Så langt har vaksinene har reddet rundt fem millioner barns liv. Norge har samlet bidratt med over ti prosent av finansieringen.
• Gjennom den såkalte “Oslo-prosessen” har Norge bidratt til å få på plass en internasjonal avtale mot klasevåpen. Mer enn 100 land er med på vedtaket. Avtalen ble undertegnet i Oslo i desember 2008.
• I 2010 kom delelinjeavtalen med Russland på plass. Norge og Russland er dermed enige om grensen i Barentshavet – en viktig historisk milepæl i samarbeidet mellom Norge og vårt mektigste naboland.

Jeg ønsker en fortsatt aktiv utenrikspolitikk, som tar utgangspunkt i at de ressursene Norge har, gir oss bedre mulighet til å påvirke internasjonalt enn folketallet vårt tilsier alene. Norge må fortsette å bruke denne muligheten til å arbeide for utvikling i fattige land, diplomati i stedet for konfrontasjon, og en bærekraftig klimapolitikk. Jeg er bekymret for konsekvensene hvis en framtidig regjering skulle senke ambisjonene i det internasjonale arbeidet. ”For av dem som er gitt mye, kreves mye” – for å bruke John F. Kennedys ord.

Dag Ole Teigen, stortingsrepresentant