Gunnar ”Kjakan” Sønsteby og mange andre i motstandsbevegelsen var villige til å ofre sitt liv for landet Norge. I dag deltar Norge i internasjonale militære operasjoner som et bidrag til internasjonal fred og etterlevelse av folkeretten. De også, er om nødvendig, villige ofre sine liv i forsvaret av demokratiet. Slikt offer gjør inntrykk, og innebærer et ansvar om å forvalte disse verdiene til det beste for Norge og dets innbyggere.

For ikke lenge siden besøkte Sønsteby Stortinget. Han kom for å dele sine tanker om hva han mente var vår tids største trusler mot demokratiet og vårt samfunn. Krig er forferdelig, og vi må aldri ta fred og demokrati for gitt, det må kjempes for hver eneste dag.

Vi som er unge i dag arver et rikt land med alle muligheter og mange problemer.  Det er vårt ansvar å forvalte dette riktig. Men dagen i dag gir oss en anledning til å reflektere over betydningen av at Norge har et internasjonalt engasjement. 

Norge har sagt ja til å ta vår del av ansvaret for å bidra til stabilitet og sikkerhet, blant annet gjennom FN og Nato. Ett eksempel på dette er det vi gjør militært gjennom å styrke de afghanske sikkerhetsstyrkenes evne til å ta vare på sikkerheten i sitt eget land. Slik bidrar vi også til vår egen sikkerhet og trygghet her hjemme. Nordmenn – i militær og sivil tjeneste – har nedlagt et stort arbeid, med personlige belastninger for hver enkelt og deres familier og nærmeste krets. De er motivert av å kunne gjøre en forskjell for medmennesker. De fortjener vår respekt, omtanke og når situasjonen krever det; medfølelse og støtte. Norge har også hatt smertefulle tap, hvert av dem er ett for mange. Soldater og offiserer som har betalt den høyeste prisen for Norges engasjement. I tillegg er mange blitt såret som følge av den militære aktiviteten.

Dette er en politisk holdning og kurs noe som ikke kan tas for gitt. Det finnes de som mener at Norge ikke bør delta i internasjonale fredsbevarende operasjoner, verken militært eller sivilt. At nordmenn skal kunne risikere å miste livet i en konflikt som virker fremmed og langt unna geografisk, er uforståelig. Jeg mener at dette har noe egoistisk over seg. Hva ville skjedd om Norge under 2. verdenskrig ikke hadde samarbeidet og vært en del av de allierte? Hadde vi i dag vært et demokrati?

Vi trenger en debatt om hvor langt vi er villige til å gå for å forsvare demokratiet som styringsform, både her hjemme og ute. Debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikk må ikke bli forbeholdt noen få. Den angår oss alle.

Vi lever i et land der vi - heldigvis - ikke har opplevd krig på nærmere 70 år. Sønsteby og andre i motstandsbevegelsen bidro til at Norge igjen ble et demokrati. På lik linje bidrar nordmenn i militær og sivil tjeneste til økt sikkerhet og trygghet, både for folk der de er plassert og for oss her hjemme. Norge er dermed med på å skape trygghet og sikkerhet for andre mennesker. Kampen for bedre kår føres på mange vis over hele verden. At Norge gir 1% av BNP til bistand er ikke ubetydelig. At mye av dette går til å bygge skoler for jenter i Afghanistan, redusere mødredødeligheten, og vaksinere barn, er  heller ikke uten betydning. Til sammen bidrar dette til å gjøre en forskjell.

For meg handler det om å gi veteranene, samt dagens sivile og militære personell den anerkjennelse de fortjener. For lang og krevende tjeneste, for kompliserte og krevende kulturelle, politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer.

Det er viktigere enn på lenge at vi holder frem og står fast på våre verdier. Vår frihet betyr alt, derfor må vi også være villige til å gi alt. Norges motstandskamp under 2. verdenskrig var ikke bare en kamp for vår selvstendighet. Det var også en kamp for våre grunnleggende verdier. Over hele verden ser vi at disse verdiene er under press. Med globalisering og økt migrasjon har vi fått en fantastisk spennende verden med uante muligheter. Men vi har også fått nye trusler. På samme måte som krigsgenerasjonen nektet å tilpasse seg et undertrykkende regime må vi nekte å tilpasse oss de som ikke tåler vår frihet. Vi skal kjempe, med det beste vi har: vår ytringsfrihet, vår pressefrihet, vår religionsfrihet. Det betyr også at Norge må fortsette å prioritere internasjonalt engasjement og deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.

Av stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande