Eller som Tage Erlander skrev: ”Vårt mål er ikke å gjøre folk lykkelige, men å lage et dansegulv der alle kan danse sine egne liv." Hvordan dansegulvet bør kjennes ut har jeg alltid hatt meninger om. På de bredeste plankene står det: Arbeid for alle. Aktiv næringspolitikk. Klima og miljø. Likestilling. Integrering. Gulvet må stadig pusses opp. Men med disse plankene er sjansen for at flest mulig lever gode liv størst.

 FrP ønsker et annet samfunn enn Arbeiderpartiet. Samtidig ser vi stadig oftere at ønsker de å fremstille seg som ”det nye” Arbeiderpartiet.For eksempel angriper energi og miljøtalsmann Ketil Solvik-Olsen oss for at vi ikke vil bygge flere gasskraftverk uten CO₂-rensing. Det presenteres som løsningen på fremtidens energiutfordring. Det Solvik-Olsen hopper over er at FrP er eneste parti på Stortinget som går inn for dette. Også Høyre som FrP håper å regjere med har sluttet seg til det brede klimaforliket. Det handler bl.a om å få på plass rene energiformer. Slik som ordningen med grønne sertifikater vi nylig signerte med svenskene. Den vil  sørge for fornybar kraft tilsvarende åtte gasskraftverk. Her burde FrP bli på lag med fremtiden. En god start for Solvik-Olsen ville være å overbevise partikamerater på Stortinget om at klimaendringene faktisk finner sted. Per Sandberg, som er nestleder i partiet, kaller oss for teknokratparti. Jeg går ut fra at det han irriterer seg over er at vi skaffer oss kunnskap før vi tar avgjørelser som påvirker mange mennesker. For å være ærlig synes jeg den retorikken minner mest om George Bush utsagn at det var hans egen magefølelse som var det beste grunnlaget for politikken. Jeg har ingenting i mot magefølelse, men foretrekker kunnskap når vi skal ta avgjørelser – det være seg om petroleumsutvinning, finanskrisen eller integrering. Det er noe utrolig trist over denne skepsisen til å basere avgjørelser på kunnskap. Sandberg nevner Einar Gerhardsen. Han hadde syv års folkeskole, men var aldri redd for å søke råd hos både gamle arbeidskamerater og professorer. Slik har det alltid vært i Arbeiderpartiet. Ingen skal skamme seg over bakgrunnen, enten de er rørlegger eller universitetsutdannet.  Høyrepartiet fra Storbritannia til Sverige til vårt eget Storting prøver å kle seg i sosialdemokratisk språkdrakt. Men hva gjør de i praksis? I England har David Cameron startet en nedbygging av velferden som får selv Thatcher til å virke traust. I Sverige kuttet Fredrik Reinfeldt 3000 lærerstillinger på ett år. Her hjemme prøver altså FrP å fremstille seg som det nye Arbeiderpartiet, mens Høyre sier at velferd alltid har vært i partiets sjel. Jeg tenker: Hadde det bare vært så vel! Da skulle jeg med glede ønsket både FrP og Høyre velkommen med på laget for velferdssamfunnet. Velferdsamfunnet Norge har nemlig unike egenskaper. Det byr på små sosiale forskjeller sammenlignet med de fleste andre land. Faktisk har forskjellene i Norge minket de siste årene vi har hatt rød-grønn regjering. Det er første gang siden tidlig 70-tall, og en stor seier for prosjektet vårt. Det er forståelig at både FrP og Høyre ser at velferdssamfunnet tiltaler folk, og derfor ønsker å knytte seg til det. Problemet er at det blir ikke velferd av skattekutt til de rikeste, svekket innflytelse for arbeidstakerne og PR-fremstøt om enkeltsaker.   Så lenge FrP konsekvent angriper selve fundamentet for velferden er de ikke troverdige som et velferdsparti og ikke i nærheten av å være et Arbeiderparti. Kanskje heller herrene Solvik-Olsen og Sandberg skal konsentrere seg om høyresidepolitikk, og bli mer konkrete på hvilket samfunn det vil gi oss? Det vil ganske sikkert bli en annen dans. Eirin Sund, stortingsrepresentant