Etter ei uke på reise i Afghanistan er jeg nøktern optimist om Afghanistans fremtid. Hvis afghanske myndigheter selv lykkes, lykkes også vi. Hvis ikke er vår innsats nyttesløs. Pakistan må også bidra til fred og forsoning i Afghanistan. Det blir ingen løsning uten at de er med. Det hviler et stort ansvar på Afghanistans store nabo.

Jeg tror det er mulig å lykkes. Men det kommer til å bety tap av menneskeliv i krigen mot opprørerene og for afghansk frihet. En frihet de også ønsker selv og som gir et tryggere Norge.

Afghanistan er et vakkert land. Til og med i Kabul, der kloakken og søppel flyter i gatene, er naturen nær og påfallende. Høye snødekte fjell som stikker opp mot himmelen er både ugjestmilde og vakre. Elver som renner ned fra fjellvannene gjør at noe av det hotteste du nå kan gjøre med mye penger, er å fiske i Afghanistans elver.

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.

Jeg er utrolig stolt. Både av våre styrker og av det norske sivile bidraget. Soldater, som også fungerer som lærere, jobber sammen med den afghanske hæren i krigen mot opprørere. Ansatte på ambassaden som hver dag kjenner på hvordan det er å bo i en festning med begrenset bevegelsesfrihet. Måtte vi lykkes! Måtte vi virkelig lykkes!

Det militære bidraget trappes opp internasjonalt. Jeg forstår godt behovet for økte styrker. Spesielt i sør er situasjonen kritisk. 40 000 ekstra soldater er nå på veg til Afghanistan. Det er riktig strategi. Norge bidrar mye i forhold til størrelsen på vårt forsvar. Vi bidrar også mye sivilt. Det skal vi fortsette med.

Det er behov for bedre sivil innsats i Afghanistan fra det internasjonale samfunn. Og den bør bli tydeligere i sine prioriteringer. Afghanske politikeres prioriteringer må ligge som utgangspunkt for den internasjonale innsatsen. Men vi bør få raskere utvilkling på sivil side etter at sikkerheten er skapt. Derfor må vi ha godt samarbeid mellom militære og sivile myndigheter i Afghanistan. Det er ikke bra for noen dersom de militære sikrer et område og at det i etterkant av dette ikke fylles på med helsetilbud, utdanning, veier og demokratiutvikling. Dette krever både tydelige ansvarsforhold men også pragmatisme.

Afghanistan er definitivt ikke Norge. Afghanere skal heller ikke bli til nordmenn. Tvert imot, de må få utvikle sitt eget samfunn og forsones på sine egne premisser. Men til det må vi i lang tid framover tilby vår støtte og hjelp.

Av stortingsrepresentant Laila Gustavsen, utenriks- og forsvarskomiteen