Derfor var det nødvendig for meg å reise til Afghanistan for å hente bårene hjem. Fordi jeg føler ansvaret og fordi jeg har ansvaret. De fire var, som sine medsoldater, villige til å gå inn i et risikofylt og krevende oppdrag for å skape et bedre liv for andre mennesker. For dette føler jeg takknemlighet, respekt og en dyp anerkjennelse.

Nå er det viktigere enn noen gang at vi ikke glemmer hvorfor vi er i Afghanistan. Vi er i Afghanistan sammen med 46 andre land – en fjerdedel av verdens nasjoner – og med mandat fra et enstemmig FNs sikkerhetsråd. Vi har sagt ja til å ta vår del av ansvaret: For å bidra til stabilitet og sikkerhet, for å beskytte sivilbefolkningen, og for å hjelpe afghanske myndigheter til selv å ta ansvar for sin egen trygghet og utvikling. Norge er med i det internasjonale arbeidet, både på militær og sivil side. Ved å bidra til sikkerheten i regionen, bidrar vi også til vår egen sikkerhet.

Dette er vårt oppdrag, det er dette som gir engasjementet mening. Og det er derfor vi kan si med tyngde at de fire soldatene som omkom søndag ettermiddag ikke ga sine liv forgjeves. De mistet livet mens de var ute i tjeneste for å skape trygghet for den afghanske befolkningen og sikkerhet for oss alle.

Arnested for terrorisme

Vi må huske hvordan det hele begynte. Foranledningen var terrorangrepene mot USA 11. september 2001. På det tidspunktet var Afghanistan et land i oppløsning, et arnested for internasjonal terrorisme og med et regime som begikk grove brudd på menneskerettighetene. Etter angrepene mot USA var det bred enighet i det internasjonale samfunn om at det var nødvendig å engasjere seg for å motvirke at terrorisme fortsatt skulle ha grobunn i Afghanistan.

FNs sikkerhetsråd hadde også forut for terrorangrepene i 2001 fastslått at situasjonen i Afghanistan var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, men det var først etter anslaget mot USA 11. september at FN autoriserte verdenssamfunnet i å bruke militærmakt for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.

Det folkerettslige grunnlaget for det norske engasjementet er krystallklart: I tillegg til at FN har gitt sitt mandat, har den afghanske regjeringen bedt Norge om hjelp til å skape fred og stabilitet i landet. Den folkerettslige rammen som med det er på plass, er veldig viktig for de norske soldatene som står i et risikofylt og krevende oppdrag i Afghanistan.

Norge i krig?

Vi har nettopp fått en grusom påminnelse om at det militære engasjementet fører med seg menneskelige lidelser og tap. Ikke bare for den afghanske sivilbefolkningen, som har lidd i så mange år, men også for oss. I kampen for å gi trygghet og beskyttelse kan liv gå tapt.

Betyr det at Norge er i krig? Det er ingen tvil om at vi er med i en intern væpnet konflikt, eller borgerkrig, i Afghanistan. Men krigsbegrepet i folkeretten er forbeholdt væpnet konflikt mellom stater, og Norge er ikke krig - verken med Afghanistan eller noen annen stat. Dette skillet er viktig, ikke minst for soldatene. I en intern væpnet konflikt kan ikke opprørsgrupper, enten det er Taliban eller andre, lovlig angripe norske soldater. Dette er drap og må etterforskes som kriminelle handlinger. I en

Strategi

I fjor ble NATOs strategi endret i retning av å fokusere mer på beskyttelse av sivilbefolkningen og å sette afghanerne i stand til selv å ivareta sin egen sikkerhet. Den norske innsatsen består i økende grad av trening, opplæring og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker. Denne måten å operere på er både krevende og risikofylt, blant annet fordi det innebærer at de norske soldatene går i strid, side om side med afghanerne.

Samtidig mener jeg at er dette den eneste farbare vei hvis innsatsen skal føre fram til noe som er bærekraftig på lang sikt. Mange etterlyser et tidspunkt for når vi kan trekke oss ut. Et slikt tidspunkt er vanskelig å gi, det avhenger både av hvordan situasjonen i Afghanistan utvikler seg, og av politiske prosesser både i Afghanistan og internt i de landene som er med i den internasjonale styrken. Men, som jeg har sagt gang på gang – vi skal ikke være i Afghanistan en dag lengre enn nødvendig.

Og heldigvis finnes det lyspunkter. I dag får 25 prosent av fødende afghanske kvinner hjelp under fødselen, mot 16 prosent for bare kort tid siden. 95 prosent av barn under fem år får viktige vaksiner og 7 millioner barn går på skole, mot 2 millioner for noen år siden. (det kommer nye oppdaterte tall fra Utenriksdep. Fredag 2/7 som legges inn)

Vi vet alle at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten i landet. Bare en politisk løsning kan gi varig fred. Og den løsningen må afghanerne finne selv. De har begynt på en lang vei. Men nå, på veien mot en politisk løsning, er det militære nærværet nødvendig. For å gi lokalbefolkningen beskyttelse, for å skape sikkerhet slik at utvikling kan skje og for å legge til rette for politiske prosesser.

Publisert i blant annet Nordlys 6. juli 2010.