E-postVi skal la være å ta den store diskusjonen om EU-medlemskap og medfølgende realinnflytelse her nå, men drister oss til å peke på at vikardirektivet er nok et eksempel på at prosesser som har gått i EU i snart ti år, og som i 2008 endte opp vedtak i Europaparlamentets først nå, ved medlemslandenes implementeringsfrist, blir en del av den norske debatten. Selv om vi er like forpliktet til å ta direktivet som EUs medlemsland.
Debatten om direktivet preges også av EØS motstand, og er nesten rensket for det som burde være hovedfokus og som direktivet handler om, nemlig at vi trenger ordnede forhold i vikarbransjen over hele Europa. Regulere en bransje som mange steder er fritt vilt.
Likebehandlingsprinsippet i direktivet er utelukkende positivt. Det sikrer vikarer bedre lønns og arbeidsvilkår, byråene kan med dette ikke lenger konkurrerer på lavere lønn. Ved bruk av vikarer vil vi ikke lenger være vitne til at folk på samme arbeidsplass jobber på ulike vilkår. Dette er en stor seier for europeisk fagbevegelse, og en klar forbedring også av det norske regelverket. Vi hilser alle dette velkommen.
Det den store og opphetede debatten nå handler om er den delen av direktivet som omtaler medlemslandenes adgang til å regulere bruken av innleie av arbeidskraft.
Det høres i den norske debatten ut som at ved implementering må vi skrinlegge arbeidsmiljølovens regler om begrensing på innleie. Det medfører selvsagt ikke riktighet. Direktivet slår klart fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i det europeiske arbeidslivet. Direktivet gir derfor landene adgang til å både begrense men også til og med noe så radikalt som å forby innleie av arbeidskraft. Ingen juridiske miljøer hevder at arbeidsmiljølovens begrensninger på innleie, som er de samme som for midlertidige ansettelser, nemlig at behovet må være av midlertidig art, må endres. Regjeringens jurister, arbeidsdepartementet, senter for europarett, en rekke private advokatkontorer, LOs juridiske m.fl. faller ned på at de norske reglene som begrenser bruk av vikarbyråer fint kan beholdes. Og det er helt nødvendig. Og vi legger det til grunn. Det norske arbeidslivet skal baseres på faste trygge ansettelser. Derfor er dagens regler for begrensning viktige og må beholdes.
Ser vi til andre land som enten har implementert direktivet eller skal gjøre det ser vi at vi slett ikke er alene om å hegne om faste ansettelser og begrensning av innleie. Frankrike, Luxembourg og Østerrike er blant de land som har innført direktivet men tydelig gitt beskjed om at de ikke ønsker å endre på eksisterende begrensinger av innleie. Det har de da heller ikke måttet gjøre. Flere land har unntatt hele sektorer fra direktivet, og mange land har altså regler ala de norske, som begrenser vikarbyråenes omfang. Det er altså ikke snakk om at norge står alene. Vi er en del av det som, dersom det blir nødvendig, vil være en stor allianse mot ESA.
De eneste miljøene som hevder de norske reglene må fjernes er høyresiden representert ved arbeidsgiverforeningene og H og Frp, som selvsagt vil hevde dette fordi det er et brennende ønske å lempe opp på alle begresninger i arbeidsmiljøloven. De gjorde det i 2004 og kommer til å gjøre det igjen dersom de får sjansen ved et nytt stortingsflertall. Det andre miljøet er deler av fagbevegelsen, som med rette har en frykt for et sterkete a- og b-lag i arbeidslivet, sosial dumping og arbeidsmiljøkriminalitet, som derfor frykter at reglene i arbeidsmiljøloven ikke vil stå seg. Det er en bekymring vi har respekt for, fordi den er basert på vårt felles syn om det gode regulerte norske arbeidslivet som en bunnplanke for velferdsstaten. Høyresidas agenda er å bryte denne ned. Uavhengig av direktivet.
Å gå til Brussel med et veto kun basert på frykt for at direktivet vil bety noe ingen hittil kan bekrefte at det betyr, med de konsekvenser et veto vil kunne få for EØS avtalen- vår livslinje for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, ville være svært uansvarlig. Å innføre likebehandling for en bransje som allerede finnes, og sammen med andre land i samme situasjon kjempe for regelverket vårt, er rette vei å gå. Vi har valgt å være en del av et felles europeisk arbeidsmarked. Det er livsviktig for oss.
Ap vil gjøre mer for å bedre det norske arbeidslivet, uavhengig av direktivet. Derfor skal vi gjennomføre tiltak som skal gi økt kontroll med vikarbransjen. Lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt og innsynsrett for tillitsvalgte, drøftingsplikt ved innleie, kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for lovbrudd skal innføres. Sammen med direktivets likebehandlingsprinsipp vil dette bedre forholdene i det arbeidslivet. Det går ikke noe skille mellom Aps politikere og fagbevegelsen i synet på hvordan det norske arbeidslivet skal være, slik noen feilaktig fremstiller det. Vi er på lag. De som derimot skiller lag er Ap i møte med høyresida, den reelle og mest aktuelle trusselen mot det anstendige arbeidslivet.
Anette Trettebergstuen og Knut Storberget, stortingsrepresentanter