I Bergens Tidende 22. mars har Svein Thore Marthinsen en analyse av Arbeiderpartiets oppslutning på Vestlandet. Han mener vi kan få en stri tørn med å farge den sammensatte landsdelen vår rød, samt at vestlendingenes stemmevaner handler om kultur, og at de ikke kan forandres. Hvis alt han skrev var sant, ville jeg vært tilbøyelig til å være enig med Marthinsen. Hvis Arbeiderpartiets satsing i vest kun handler om stemmesanking og tom retorikk vil vi forsvinne like fort som en gjenglemt paraply på Torgallmenningen. Hvis det ligger i vestlendingenes kultur å ikke forandre seg, er det vanskelig for oss å vinne større tillit i vest. Heldigvis forholder det seg motsatt.

Siden jeg er talsmann for energi i Arbeiderpartiet, synes jeg egentlig det beste svaret på utfordringen er å skrive litt om dette. Energi er selve livsnerven for Vestlandets posisjon i landet, og for fremtiden vår som landsdel. Derfor er også Arbeiderpartiets energipolitikk avgjørende for vår satsing i vest. Mange spør om hva skal vi leve av etter oljen? Til det pleier jeg å svare at for det første skal vi leve av olje og gass i mange tiår til. For det andre at petroleumspolitikken allerede er i ferd med å bygge fundamentet for det vi i fremtiden kan drive ny næring på.

Petroleum er Norges største næring, og står for en fjerdedel av verdiskapingen vår. Det er også viktig å vite at kun 36 prosent av ressursene vi tror finnes, er tatt ut. Ta Ekofiskfeltet, som ble åpnet i 1971. Det er fortsatt et av de største, og planlegger produksjon til 2050. Men selv om det er mye olje og gass på norsk sokkel, er de store feltene i ferd med å bli det vi kaller modne. Utfordringene er ikke å finne dem, men å utnytte dem i størst mulig grad. Tidligere var man fornøyd med å hente ut 30-40% av et felt. Nå er det utviklet teknologi som gjør det realistisk å hente ut langt mer. Derfor må vi både legge til rette, og stille krav, slik at operatørselskapene henter ut mest mulig. Dette vil bli en stadig viktigere oppgave for oss folkevalgte i årene som kommer. Dette er en politikk som stiller store krav til teknologiutvikling, og særlig undervannsteknologi. I vår del av landet har vi de beste teknologimiljøer på dette feltet, noe lokaliseringen av ekspertsenteret for undervannsteknologi på Straume viser.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har slått fast at verden kommer til å være avhengig av fossil energi i mange tiår. Det er rett og slett ikke mulig å skape global vekst i velferd uten den fossile energien. Men på samme vis som vi åpnet oss for mulighetene i Nordsjøen, har vi åpnet oss for kunnskapen om klimaendringene. Regjeringen går gjennom Klimameldingen inn for at Norge skal være karbonnøytralt i 2030. Det er en av verdens mest ambisiøse klimamålsettinger. Men Norge er et lite land. Derfor er det mest interessante hvordan det vi gjør her hjemme kan være en del av de globale løsningene. Her er karbonfangstprosjektet et godt valg, siden det går til kjernen av problemene som oppstår med fossil energi.

Utenfor Karmøy har Statoil og Statkraft forent teknologi fra offshore petroleumsvirksomhet og produksjon av elektrisk kraft. Resultatet er Hywind, verdens første flytende vindmølle. I Øygarden setter Sway opp en enorm vindmølle i et testprosjekt med betydelig offentlig støtte. Sway jobber videre med banebrytende teknologi for flytende vindmøller. Bedrifter og teknologimiljøer på Vestlandet er i ferd med å posisjonere seg til å delta i utbygging av offshore vindkraft, et marked hvor det skal investeres rundt 800 milliarder kroner de neste ti årene. At Norge anses som ledende bekreftes av at General Electric nå har bestemt seg for å gjøre Norge til et sentralt sted for sin satsing på havvind.

Poenget jeg vil få frem er at det skjer store ting på energifeltet i Norge. Det handler om at vi har en regjering som jobber for økt utnyttelse av petroleumsressursene våre i Nordsjøen, og samtidig satser tungt på fremtiden energiformer. Begge deler gir store muligheter for økonomisk vekst, sysselsetting og velferd på Vestlandet. Senest i midten av mars var jeg på besøk i Kristiansund, og fikk besøke plattformen Draugen. Den gamle plattformen produserer olje verdt over 20 millioner kroner hvert døgn. Men mest imponerende er hva oljen har gjort for folk i Kristiansundsregionen. Man skal ikke lengre tilbake enn til 90-tallet hvor det var arbeidsledighet på 14% her. Nå sysselsettes 3500 mennesker i tilknytning til denne industrien. En av bærebjelkene i Arbeiderpartiets

petroleumspolitikk har vært å stille krav til høy andel norske leveranser. Dette har kommet hele Vestlandet til gode.

Arbeiderpartiet er det desidert største partiet på Vestlandet, som i resten av Norge. Det handler om at Arbeiderpartiet representerer verdien om felleskap og dugnadsånd som svært mange støtter, enten de bor på Sotra eller i Sandnessjøen. Faktisk viser spørreundersøkelser at så mange som 60% i Norge foretrekker felleskapsløsninger fremfor et samfunn der det i større grad er opp til den enkelte å klare seg. Like klar er Arbeiderpartiet på at vi skal både skape og dele. Vår politikk stimulerer til verdiskapning og sysselsetting.

Arbeiderpartiets utfordring er å vise at vår politikk gir arbeid til alle og styrker velferden, samtidig som vi tar vare på miljøet. Vår satsing i vest handler ikke bare om å øke oppslutningen om denne politikken, det handler også om å lytte til signaler fra en landsdel som har en nøkkelrolle i verdiskapning og sysselsetting. For vestlendingen som for alle andre er det resultatene som teller.

Per Rune Henriksen, stortingsrepresentant Arbeiderpartiet