Agderregionen er en region i utvikling. Det har skjedd utrolig mye på kort tid. Universitet, kommunesamarbeid, omstillinger og nyskapninger i privat og offentlig sektor. Store deler av regionen jobber sammen, i Setesdalen, indre Agder, øst- og vestfylket og langs kysten er det godt politisk driv og engasjement om utvikling av regionen.

Utviklingen skjer i et slikt tempo, at det kan være vanskelig å henge med i svingene. Det er som å føre en lekk båt, teknologiske løsninger fosser inn over os! Sjøl har jeg forsøkt å få oversikt over status for for teknologiutvikling. Der er det stor aktivitet!  Småbedrifter i Risør, Universitetets satsing på e-helse, informatikk og mekatronikk og Norsk forening for Automatisering, en forening med rundt 220 medlemsbedrifter.

Innovasjonsprogrammer mellom sykehusene og privat næringsliv for produktutvikling og næringsrealisering av metoder og utstyr, er resultat av regjeringens satsing på Innovasjon i Helse. Utviklingen er god. Handels- og næringsminister Trond Giske har varslet forlenget satsing de neste 10 år. Det er opprettet et nasjonalt forum for Innovasjon i Norge, og lokale Innovasjonskontor drives bra. Innovasjonsiveren stor på Sørlandet, utfordringen er å forankre innovasjonstenking i hele landsdelen og i alle deler av offentlig og privat næringsliv.

Offentlig sektor er x-faktoren i å lykkes med å gjøre Sørlandet rekrutteringsdyktig nok. Offentlig sektor og privat næringsliv er avhengig av hverandre for at hver av dem skal kunne nå sine mål. Skal vi lykkes med å få folk til å bosette seg her, må offentlige tilbud ikke bare være gode, de må være bedre enn andre steder! For å lykkes må vi få til en hurtigere omstilling der teknologiske løsninger blir brukt i større grad enn i dag.  Og vi må tenke stort. Utenfor allerede tenkte og skrevene bokser og strukturer. Barrierer mellom helse-, omsorg- og sosialsektoren og mellom arbeidsplasser og offentlig sektor. Kjernen i den teknologiske virkelighet er at teknologien virker ut over formelle grenser og strukturer. Nå skjer det mye i hver sektor, uten at overføringsverdien realiseres. Dette er ufornuftig bruk av ressurser og hemmer en samlet positiv utvikling av landsdelen.

I debatter omkring budsjetter i eget parti og i offentlige ordskifte, ivrer jeg for at satsingen på teknologi må komme høyere opp på prioriteringslista. Hagenutvalget beskriver det uløste potensial som ligger rett foran nesa vår, som vi ikke klarer å realisere. Vi hadde raskere nådd flere av landsdelens mål, dersom vi hadde investert mer i teknologiske løsninger og regionalt tenkt større og samarbeidet bedre om utvikling og bruk av disse.

Jeg var nettopp på en”teknologireise” til Nasjonalt telemedisinske senter i Tromsø, NST og NAV kompetansesenter for tilrettelegging og deltakelse i Bodø. NST hadde tatt i bruk videokonferanser for akutte somatisk tilstander og innen psykiatri. Pasientene og kommunalt ansatte fikk rask tilgang til spesialist på sykehuset, fra nærmeste helselokale i kommunen. Situasjonen kunne avklares og behandling starte umiddelbart Investeringsutgiftene var på omkring tjue tusen kroner pr enhet. Sykehusene er ikke lenger bygg, de er spesialkompetanse som kan levers uavhengig av fysiske bygninger, - også hjem til oss. En oljeplattformsbedrift tok dette umiddelbart i bruk, mens offentlig forvaltning nøler.

Tilbakemeldinger fra bruk av teknologi viser gjennomgående stor tilfredshet. NAV sitt kompetansesenter for tilrettelegging og delaktighet utvikler og tilpasser teknologi for personer med spesielle tilretteleggingsbehov. Her ligger produkter som ikke benyttes, eller som det tar unødvendig lang tid å få integrert i den daglige tjenesteutøvelsen.  De offentlige tjenestene er ulikt forankret.  Sykehusene og kommunenes helse og omsorgstjenester styres fra ulike nivåer. Spesialisttjenesten av lokale sykehusstyrer og regionsstyrene. Den statlige delen i NAV har en styringslinje som knyttet til direktoratet.  Man kan ergre seg over at det til slutt ble lite innhold i Regionalmeldingen, men slik er situasjonen og vi har skjeve forvaltningsnivåer. Alle andre tjenester forankres i et kommunalt-/fylkeskommunalt nivå, også næringsutvikling.

Helse og arbeidsliv henger sammen. Skal vi styrke regionen, må vi ta i bruk reservearbeidskraften her. Det krever at vi må utvide fokuset for bruk av teknologi til å inkludere arbeidslivet. For noen er teknologi ett nødvendig hjelpemiddel på jobb, for å komme til jobb eller å kunne delta i sosiale aktiviteter.

Hva må til for at vi raskere og bedre skal kunne realisere fortsatt verdiskaping i regionen? Dels handler det om kunnskap om at teknologi kan brukes i det godes tjeneste. Skepsisen og motstanden må tas alvorlig. Nettopp fordi teknologi kan brukes feil, er det viktig at politikere og ledere er fullt ut orientert om hvilke muligheter den gir folk en bedre hverdag. Derfor må politikere være delaktige i beslutningsprosesser og prioriteringer.

Dernest må noen ta ansvar for å samordne og koble det som finnes av muligheter og utviklingsarbeid i regionen. Utviklingen avhenger av lokale initiativ og forankrings- og beslutningsveiene kan oppleves lange og byråkratiske. Men at så mye overlates til lokalt initiativ, kan utnyttes. Man står friere til å etablere ordninger som er godt tilpasset behovene i regionen. Tida er nå!

Ut fra mitt ståsted, mangler vi et regionalt organ som kan samle og koordinere, knytte kontakter og videreformidle aktører som driver innen utvikling, forskning og produksjon av teknologi i det private så vel som i det offentlige. Hvordan det skal organiseres og forankres bør være gjenstand for politikere, NHO og LO i regionen å finne ut av, men det må komme.

For å lykkes må vi dra lasset sammen. Min oppfordring er: Alle mann til pumpene!

Kari Henriksen, stortingsrepresentant