Dette er dagen som hvert år faller sammen med at vi i vår del av verden går inn i adventstiden. En tid for hvor mange finner tid til refleksjon og ettertanke. I Norge markeres dagen både for å sette fokus på hiv-positives situasjon i Norge, men også i solidaritet med de som lever med hiv i andre land hvor hverdagen og virkeligheten for de som er hiv-positive er en helt annen enn her. Mens vi i Norge kan tilby effektiv behandling til alle som er smittet, er det under halvparten på verdensbasis som får god helsehjelp.  Daglig smittes om lag 7000 mennesker av hivviruset, og om lag 6000 mennesker dør av aids.  

Mens økningen av hiv-smittede i Norge for de meste er menn, utgjør kvinner en stadig større del av hiv-positive verden over. For kvinner er hiv og aids ofte nært knyttet opp til maktesløshet og brudd på grunnleggende rettigheter.

Denne urettferdigheten må vi, og vil vi, gjøre noe med. Derfor er hiv- og aidsproblematikken også en viktig del av arbeiderbevegelsens internasjonale engasjement, hvor vi kjemper for bedre vilkår for hiv-positive i andre land, blant annet gjennom støtte til helseprosjekter. På årets aidsdag markerte vi også at det er 30 år siden hiv-viruset først ble oppdaget. 30 år tilbake, på starten av 80-tallet var kunnskapen en helt annen enn i dag. Det var mange frykthistorier om hvordan hiv kunne smitte, mange trodde hiv kunne smitte gjennom håndhilsing. Fra den tiden er det også sterke historier om mennesker som døde i ensomhet av aids. Stigmaet og kunnskapsmangelen bidro til at de fikk dårlig hjelp, og at mennesker trakk seg unna.  

Mye har skjedd siden den gang, både når det gjelder kunnskap, helsetilbud og våre holdninger.  Men selv om vi har kommet langt, på disse og andre områder, har vi fortsatt et stykke å gå. I dag trenger det ikke være veldig mye annerledes å leve med hiv enn å leve med en annen kronisk sykdom, takket være gode medisiner. Likevel oppleves det ikke alltid slik.

Til tross for store medisinske fremskritt gjennom 30 år, frykter mange hiv-positive diskriminering og utstøtelse, og mange opplever skammen og stigma som en større belastning enn sykdommen i seg selv. Det er mye vi kan kjøpe oss til, men toleranse kan vanskelig kjøpes. Toleranse må skapes gjennom møysommelig jobbing, der noen har en tøffere jobb enn andre.

I hiv-saken, som mange andre saker, har det vært noen som har gått i front. Mange av de som tidlig fikk hiv og var åpne om sykdommen opplevde dels å bli utstøtt, og har tatt en større belastning for at andre skal få det bedre. Med eksempelets makt skapte de økt toleranse og inkludering. Mange av disse døde før vi fikk gode medisiner, og vi skylder dem å føre engasjementet videre.

På årets aidsdag ble det over hele landet utvist et stort engasjement fra mange frivillige organisasjoner og fra enkeltmennesker. Hiv-saken berører mange ulike grupper og ulike mennesker, dette mangfoldet er en utrolig styrke. Blant de som rammes hardest av hiv finner vi mange utsatte grupper; rusavhengige, seksuelle minoriteter, sexarbeidere og mennesker som lever med mangel på grunnleggende helsetjenester.  Derfor har også vår bevegelse alltid hatt et stort engasjement for aidssaken. For meg har det vært viktig å ta med dette engasjementet i jobben som helseminister. Men tilslutt faller det på hver enkelt av oss å bidra til å gjøre en forskjell. Dermed er oppfordringen også sendt videre til Arbeiderpartiets medlemmer. Sammen kan vi gjøre en forskjell.

 Adventshilsen

Anne-Grete