Å sette gjerdestolper

Det har oppstått et sterkt engasjement for asylbarn i Norge. Som oftest med utgangspunkt i et enkelt barn. Kan hun ikke få bli? Følelsesmessig sier vi alle ja i møte med det ene barnet. Det er når man trekker oss tilbake og tenker over konsekvensene at tvilen melder seg. I alle fall om man ikke er for fri innvandring eller et sterkt liberalisert asylregelverk. Jeg kjenner få, om noen som er det, skriver statsminister Jens Stoltenberg i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Tvert i mot er det en allmenn aksept for at Norge må sette ned gjerdestolper, lage regler som klargjør grunnlaget for å innvilge eller avslå søknader om asyl. Et bredt flertall på Stortinget står bak dagens regelverk som en samlet regjering forvalter.

Rettferdighet er det bærende prinsippet i norsk asylpolitikk. Asylsøkere som har behov for beskyttelse får opphold i Norge. Noen får opphold på humanitært grunnlag. Hensynet til barn veier tungt, men trumfer ikke alle andre hensyn. Det er synd på mange barn i verden, men løsningen er ikke at alle kommer til Norge.

Hvis vi åpner for at foreldre med barn som har vært i Norge i et antall år, tre år er nevnt, av den grunn skal få bli, vil vi i praksis innføre en ordning som inviterer til å holde ut etter endelig avslag på søknaden. I så fall får asylsøkerne opphold nettopp  fordi de har brutt norsk lov ved ikke å returnere til hjemlandet. Det er urettferdig i forhold til asylsøkere som lojalt reiser når de får avslag. Og det vil oppleves urettferdig av barn som faktisk har behov for beskyttelse, men som må leve lengre i usikkerhet fordi kapasiteten i forvaltningen presses av voksne som utnytter systemet.

Debatten den senere tid avdekker et evig dilemma. En regel kan virke stivbeint, ja nær sagt uforståelig i forhold til enkeltmennesker, for eksempel en sympatisk familie med barn som får avslag. Som ikke får innvilget asyl i Norge fordi far og mor, etter regler som alle er enige om, ikke har krav på beskyttelse og som dermed plikter å reise ut. Slik må det nødvendigvis være. Uansett hvor stolpene settes vil noe bli stående på feil side av gjerdet.

Det gjelder også om vi sier ja til amnesti for akkurat de foreldrene med barn som i dag har vært i Norge i mange år. Hvis vi nå i mars setter grensen på tre år, vil vi i april og mai møte nye barn som har vært her i tre år. Er det rettferdig å si nei til dem når vi nylig har sagt ja til andre? Selvsagt ikke, og i mellomtiden risikerer vi at menneskesmuglere oppfatter at Norge liberaliserer asylpolitikken. Det gir dem argumenter for å lokke nye foreldre til Norge. Og vi risikerer å skuffe flere barn enn dem vi sa ja til i mars 2012.

Jeg skriver dette for å dele med dere reelle dilemmaer som leder til at den tilsynelatende enkle løsningen, å la asylbarna bli, verken er enkel eller rettferdig. Det hører med i bildet at det ikke er slik, heldigvis, at en politiker kan gripe inn i en enkeltsak. Utlendingsdirektoratet (UDI) gir asylsøkeren opphold eller avslag etter en individuell behandling av søknaden. Får asylsøkeren nei har hun eller han rett til å klage til Utlendingsnemda (UNE) som fatter endelig beslutning. I siste instans kan UNEs vedtak prøves for en vanlig domstol.

Politikerne har frivillig sagt fra seg innflytelse over enkeltsaker. Er regjeringen eller Stortinget misfornøyd må vi endre lov eller forskrift. Verken UNE eller en domstol kan instrueres via «et politisk signal» som noen har hevdet. Ingen, aller minst barna, er tjent med tvilen som vil oppstå når et «signal» skal tolkes.

Regjeringen skal legge frem en stortingsmelding om barn på flukt før sommeren. I denne meldingen vil vi drøfte spørsmål om barns rettigheter. Vi ser at det kan være argumenter for å gjøre mindre endringer i regelverket. Samtidig er det flere gode argumenter for ikke å gjøre endringer. Uansett vil det bli slik også i fremtiden at familier med barn som har fått endelig avslag på sine søknader, må reise hjem.

Vi må ikke glemme at det norske systemet anerkjennes internasjonalt som både humant og rettferdig. Vi iverksatte visse innstramminger i asylreglene i 2009 og 2010. Det var nødvendig fordi det høye antallet saker skapte lange køer og mye frustrasjon. Siden har vi tilført midler og forenklet saksbehandlingen. Resultatet er redusert saksbehandlingstid, noe som er en klar fordel for alle involverte. Barna ikke minst.

Alle som får sin asylsøknad behandlet kan bo på asylmottak hvor de får bidrag til livsopphold så lenge søknaden behandles. Det er innført rett til nødvendig helsehjelp, og barn, gravide og psykisk syke med ulovlig opphold er gitt tilnærmet full tilgang til helsetjenestene. Det er også innført endringer slik at asylsøkere på mottak kan delta i frivillig arbeid.

Dette er endringer vi har gjort av hensyn til hver enkelt asylsøker, barn og voksne. Det jeg ikke kan love er at hver enkelt får bli. Jeg har tillit til at folk ser forskjell på det å synes synd på et barn, og det å skape et regelverk som innebærer at foreldre med barn som oppholder seg lenge nok ulovlig i Norge skal få opphold som belønning. Barna ikke er tjent med at vi skaper et system der de risikerer å bli et virkemiddel i de voksnes kamp for opphold.